Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Hver gang vi møtes» på TV 2

Sakralt og mektig

Det var Frida Ånneviks kveld i «Hver gang vi møtes». Vi anmeldte som vanlig låt for låt.

FRIDAS KVELD: Tuva Syvertsen slår til igjen, og leverer en magisk versjon av «Så hardt så hardt så hardt så» i kveldens «Hver gang vi møtes» på TV 2. Alle foto: TV 2
FRIDAS KVELD: Tuva Syvertsen slår til igjen, og leverer en magisk versjon av «Så hardt så hardt så hardt så» i kveldens «Hver gang vi møtes» på TV 2. Alle foto: TV 2 Vis mer

TV: Frida Ånnevik (35) fra Ridabu utenfor Hamar vant Grappas debutantpris i 2009, og har gitt ut sju album.

image: Sakralt og mektig

Hun er en glimrende sanger og låtskriver. Tre Spellemannpriser er det blitt, og hun kan ta sin fjerde i mars - for albumet «Andre sanger». Det består av gjendiktninger av låter, som Janis Ians «Søtten år», som er blitt spesielt godt lagt merke til. Hun har gjort flotte tolkninger hele veien i «Hver gang vi møtes», og nå er det hennes låter som står for ut. Dette mener vår anmelder om kveldens tolkninger:

Morgan Sulele: «De dagene jeg mister ting» (Frida Ånnevik)

Morgan/Magnus begynner veldig forsiktig, noe som er ganske uvanlig til ham å være.

Det er som om han nøler litt og leter etter en måte å komme inn i sangen på. Dessuten ligger den litt for lavt for stemmen hans, og han sluker nesten ordene. Den blir også i overkant tam i starten, men det løsner når bandet trår til med et litt tungt komp. Magnus har dessuten fått hjelp fra tre innleide elever fra Stange videregående, som er skolen Frida underviser ved en dag i uka. En fin gest til Frida, som hadde bursdag på opptaksdagen.

image: Sakralt og mektig

Refrenget er heldigvis beholdt, men jeg skjønner ikke behovet for å skrive om en tekst som i utgangspunktet er så god? Originalen handler om å miste ting, mens Magnus i sin tekst lover å bli bedre for kjæresten sin (som han kanskje står i fare for å miste). Her burde han holdt seg til den opprinnelige teksten.

Aslag Haugen: «Ved sida av deg» (Ånnevik)

En kampsang og en Pride-sang tilegnet Kim Friele, som har stått i fronten i homokampen, men, har jeg lest, også en sang til kjæresten til Frida.

image: Sakralt og mektig

Man skulle tro at sangene hennes er lette å tolke, men det går ikke av seg sjøl. Aslag legger den til Hellbillies-universet, noe omskrevet til dialekt. «Det er en ære å bli hellbillisert», sier Frida. Det er et fint driv i låten, men det er ikke en versjon som huskes lenge etterpå. Musikalsk blir den noe anonym, sjøl om husgitarist Truls Hval får opp temperaturen på tampen. «En blome i livets blomsterbed», sier Frida om Aslag. Denne sangen er kanskje mer løvetann enn rose, men noen ganger er løvetann bra nok.

Tuva Syvertsen: «Så hardt så hardt så hardt Sså» (Ånnevik)

Igjen handler det om identitet, og om å ta et viktig valg i livet. Og her snakker vi om tolkning!

image: Sakralt og mektig

Det er litt ekstra forventninger til hva Tuva finner på, for hun har overbevist hver eneste uke. Hun holder seg litt i samme gate som noen av de andre lørdagene, sakte og langt nede. Og mektig. Hun legger igjen hele seg i denne låten, som kanskje betyr litt ekstra fordi hun føler et søsterskap med kveldens hovedperson. Vi tror på hvert eneste ord som synges. Stemmen blir et instrument, i starten a capella og etter hvert støttet av et meget forsiktig komp. På slutten blir det til og med noe sakralt over det hele – takket være et «saftig» orgel. For en nerve! Jeg sier som Frida: Wow!

Chris Holsten: «Strået» (Ånnevik)

Den forsiktige originalen fra Fridas kritikerroste debutalbum, «Synlige hjerteslag» (2010), får en skikkellig makeover her. Blir det for mye?

image: Sakralt og mektig

Nei da, det er lov å overraske, og dette er gjort med kjærlighet. Det er til og med «skamløst», som Frida sier. Hør veldig gjerne på den stillfarne og ofte radiospilte originalinnspillingen, men det er en fryd å høre Chris – med den fabelaktige soulstemmen og på norsk – synge «Strået» i en «Grand Prix / Sondre Justad / Håkan Hellström»-aktig utgave, som Frida sjøl døper den. Han tar et eierskap til sangen og ikke minst refrenget. Det er dette «Hver gang vi møtes» i stor grad handler om.

Linnea Dale: «Flyge fra» (Ånnevik)

Linnea har fått hjelp av Donkeyboy til å lage sin versjon av denne låten, som har en sterk tekst om å rømme ifra ting - om det er en legning eller en erkjennelse av den du er.

image: Sakralt og mektig

Dette er ikke blant Fridas mest interessante låter musikalsk, og den blir ikke bedre i denne versjonen – lagt i Linnea/Donkeyboy-universet. Sjøl om den ifølge Frida er det nærmeste hun kommer popen, står den litt og stamper uten å komme noen vei. Den har et oppspill som er i lengste laget fram til låten tar en form, og den framstår litt bleik og uinteressant. Linnea synger fint, men arrangementet og framføringa gir ikke låten noe løft.

Odd Nordstoga: «Står meg av» (Ånnevik)

Odd setter sitt stempel på denne inderlige kjærlighetssangen fra første akustiske akkord, og løfter den i mål på enkelt, men nesten gripende vis.

image: Sakralt og mektig

Det kunne selvfølgelig vært en Nordstoga-sang, for de er ganske like som artister, både i formen og sjangermessig. Han har lagd sin egen «intromelodi», og den ligger som et slags tema gjennom hele sangen. Odds versjon av «Står meg av» er luftigere enn originalen og et godt eksempel på hvor vellykket det kan bli når en artist finner inn til kjernen i en sang, uavhengig av hvem som har skrevet den, og formidler den på beste vis – uten å briljere eller overdrive. Igjen - det enkle er ofte det beste.

Og nå blir det poker på Kjærnes gård. Hvem dealer?

Tuva Syvertsen er siste artist som tolkes, neste lørdag, før serien avsluttes med duetter lørdagen etter.

Hele Norges coronakart