Saladinprovokasjonen

Salah al-Din Yusufubn Ayyub er bedre kjent i vår del av verden som Saladin. Selv om Saladin blir svært rosende omtalt i middelalderens verker, Dante Alighieris La Divina Commedia og i Boccaccios Decameronen, blir han lite omtalt i vår tid. Det er et sørgelig misforhold. Til Saladin var tjue, brukte han mesteparten av tiden til å spille polo, studere Koranen og lese poesi. Det var Saladins onkel som fikk ham til å bli soldat og offiser. Foreldrene var kurdere og faren høvding. Saladin ble født i Tikrit i 1138. 39 år tidligere hadde de vestlige korsfarerne okkupert Jerusalem og massakrert byens jøder og muslimer. Onkelen Shirkuh var i Stor-Syrias leder Nureddins tjeneste. Onkelen bar tilnavnet «Løven», og var en stor militær strateg. Som general erobret han Egypt et par måneder før sin død. Nevøen Saladin var sunnimuslim, og deltok i det avgjørende slaget som offiser. Nureddin hadde i lang tid motsatt seg et angrep på Egypt. Etter tre strabasiøse felttog inntok Shirkuh Kairo. Men to måneder seinere, under en bankett for å feire seieren, fikk Shirkuh et kjøttstykke på tvers i spiserøret og døde av kvelning.

Kronikøren Ibn al-Athir fra Mosul, skriver at kalifen al-Adid utpekte Saladin til ny vesir fordi han var den yngste og mest uerfarne av emirene i hæren. Kalifen regnet med at Saladin skulle bli lett å lede. Saladin fikk tittelen «Den seierrike konge» og ble overrakt en hvit turban innvevd med gull. I 1169 ble han Egypts ubestridte leder etter at han hadde nedkjempet en frankisk korsfarerinvasjon. I 1171 fikk han sunni- og sjiamuslimene til å samarbeide og unngikk store blodsutgytelser. Samtlige kronikører fra Saladins tid, og historikere fra vår egen, legger vekt på at han var raus og gavmild, også mot de vantro. Av utseende var han liten og spe med kortklippet, jevnt skjegg, og han overholdt alle religionens påbud til punkt og prikke. I tillegg hadde han den samme målsetning som den avdøde syriske leder Nureddin: å forene den arabiske og muslimske verden og gjenerobre Jerusalem som korsfarerne hadde tatt i 1099.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter at byens jøder og muslimer var blitt massakrert, var det bare kristne som fikk utøve sin tro i Jerusalem, den hellige byen til de tre verdensreligionene. I 1183 erobret Saladins styrker Syria, nesten uten motstand. Han overlevde diverse mordforsøk fra assassinerne og en rekke slag mot korsfarere. Samtidig konsoliderte han sin stilling som storriket Egypt og Syrias enehersker. I stedet for straks å ta Jerusalem tilbake, allierte Saladin seg med de av korsfarerne som ville forhandle. Innenfor begge leire var det krigstrøtthet. En våpenhvile ble inngått. Den varte i tre år og fikk handelen til å blomstre. Selv etter flere groteske eksempler på frankisk plyndring av blant annet Mekka, gikk ikke Saladin til angrep på Jerusalem.

Men også for Saladin eksisterte det en grense. Etter gjentatte angrep på pilegrimer kunne ikke Saladin forsvare våpenhvilen lenger. Han oppfordret alle muslimer til å komme til Damaskus. Det ble proklamert Hellig krig. Etter få dager var byen beleiret av små kamelhårstelt, fyrstelige paviljonger i rikt fargete stoffer prydet med vers fra Koranen og kalligraferte dikt. Arabiske, tyrkiske og kurdiske soldater inntok Damaskus.

Den 5. juli 1187, ved den lille landsbyen Hittin, rett ved Tiberiassjøen, ble korstogstidens største slag utkjempet. Korsfarerne ble knust av Saladins styrker. Saladin fikk sin hevn og henrettet selv erkefienden blant korsfarerne, grev Renaud de Chatillion. At man hevner seg og henretter de man mener har krenket grunnleggende verdier er ikke noe nytt. I vårt land henrettet vi Vidkun Quisling og 24 av hans allierte etter 2. verdenskrig. Men det som i svært liten grad er blitt fokusert på i ettertid, er hva Saladin gjorde tre måneder seinere.

Fredag 2. oktober i 1187, 27 Rajab i år 583 etter Hidjra, på den dagen muslimene feiret profetens nattreise til Al-Quds, gjorde Saladin sitt inntog i Den hellige byen, støttet av en rekke jødiske så vel som kristne prester, nesten uten kamp. Men ikke nok med det: Han besluttet at ingen korsfarer eller noen av de kristne i byen skulle forfølges eller krenkes, og han klarte å gjennomføre det. Det ble satt ut vakter rundt Den hellige gravs kirke og andre ikke-muslimske hellige steder. Saladin oppfordret frankerne til å bli, og inviterte fordrevne jødiske familier til å vende tilbake. Han lot Al-Aqsa, som var omgjort til kirke, igjen bli moské etter at veggene var blitt stenket med rosenvann. Deretter slapp han slavene i byen fri, uten å ta betaling, før han proklamerte at han heller ikke ville heve løsesummen for de rikeste. Noen av hans nærmeste protesterte høylytt. Den 4. mars 1193 døde Saladin, 55 år gammel, i Damaskus, sittende under et oliventre i sin hage. Saladins gjerning med å innta Jerusalem uten å søke hevn og la alle få praktisere sin tro i Den hellige byen, er muligens den største provokasjonen mot menneskeheten noensinne. Hva var det som fikk Saladin til å foreta seg den ypperste av alle forsonende handlinger man kjenner til? Hvorfor opplever vi så sjelden at noen har hele menneskeheten som sitt anliggende?

I løpet av de siste fem årene har vi i Norge hatt besøk av flere framtredende forfattere og journalister som har stått for forsoning i ordets videste betydning. Palestineren Izzat al-Ghazzawi kjempet for forsoning med israelerne, Amos Oz for det samme med palestinerne, kurderen Mehmed Uzun med tyrkerne og irakerne, armeneren Hrant Dink med kurderne og tyrkerne, og russeren Anna Politkovskaja med tsjetsjenerne. To av dem ble myrdet, to døde av naturlige årsaker altfor tidlig. Mens Amos Oz lever i beste velgående. Det de hadde felles var kunnskapen om hvor krevende det er å stå for forsoning mellom forskjellige land og folk. Jeg har hørt dem si at det aller mest krevende standpunktet var ensomhetsfølelsen når de merket at ingen av partene stolte på dem. Jeg kjenner kurdere som mener at Saladin burde ha gjort mer for å danne en kurdisk stat, og muslimer som hevder at han gjorde for mange kompromisser med korsfarerne. Men vår del av verden, den kristne og europeiske, vi utmerker oss ved å ignorere ham. Finnes det én historisk skikkelse som burde være mer aktuell i vår tid?

•Forfatteren er initiativtaker til Saladin-dagene som blir arrangert 4.-9. mars