Salig fryd

For en salig fryd å høre Händels oratorium «La Resurrezione» fylle klangrommet i Oslo domkirke fredag kveld, bristeferdig av komponistens ungdommelig talent og båret fram av musikere med et gjennomlevd forhold til barokkmusikk.

Jo, arrangørene hadde så visst plukket fra øverste hylle til åpningen av hovedstadens nyslåtte begivenhet på festivalfronten, Oslo Kirkemusikkfestival, med 27 konserter, ni hele dager til ende.

Händel skrev verket på bestilling i 1708 i Italia. Og han skrev den som opptakt til suksessen med operaen «Agrippina» noen år seinere, som skulle bringe ham i triumf til London, der han ble engelsk som noen, med opera som spesiale.

Mesterverk

Men «La Resurrezione» selv er ikke forstudie til noe som helst. Händel har skummet fløten av italiensk stil, med alle sine smertelig vakre passasjer, og funnet opp en god del selv i tillegg. I den andre enden av uttrykksspektret skrur Händel opp noen hakk for musikk som hemmelig og fullbåren jubel. Og mellom ytterpunktene rister han ut dramatiske effekter og melodiøse vendinger fra sitt overflødighetshorn, uhemmet av noen standardstil.

I sum gjør dette «La Resurrezione» til et av Händels mest varierte verker, der du gang på gang forbløffes - før du gir deg hen i begeistring, også over sangerne og musikerne. The King's Consort er nemlig forbi ekspertstadiet, mindre opptatt av hva som er riktig musisering enn av hva som gir full uttelling, uansett hva nå komponisten selv måtte ha tenkt seg.

Forløst

De dro Händels musikalske effekter langt nok ut til at bare en hårsbredd skilte fra overdrivelsen. Slik manøvrert de seg gjennom det to og en halv time lange verket uten spor av rutine, men med en opparbeidet fortrolighet som forløste partituret fullstendig. Og på toppen av dette svingte den vokale velklangen seg, fri og utvungent, dramatisk og enkelte ganger så vakkert at det knapt var til å holde ut.