Salige er de som tør

Det er tidlig ettermiddag langt inne i skauen ved svenskegrensa. Andrine Sæther gjesper og har litt vondt i hodet. Det var noe med nattopptak og helikopterscener. Og noe med rødvin for å gire seg ned etter siste tagning. Andrine har akkurat snubla ut av sin høyst spartanske campingvogn og satt seg til rette inne på Furulund kafeteria med en kopp te med melk. Bak henne sitter to karer med arbeidsklær og svære, skitne never. De snakker lavt og drikker kaffe fra skåla. Ved kasseapparatet sitter en eldre dame i blått forkle. Alle skotter nysgjerrig bort på 31-åringen med de lyse krøllene og den svarte kjolen borte ved vinduet. Andrine Sæther er en fremmed i Aremark.

HUN ER I ØSTFOLD SOM DAGBLAD-JOURNALIST.

Som hovedrolleinnehaver i Eva Isaksens thriller «Med døden til følge». Langt inne i skauen blant idylliske sjøer og eviggrønne bartrær etterforsker hun et drap hennes far kan ha vært involvert i for 20 år siden.

- Det er forvirrende. For opptakene skjer jo ikke kronologisk, og derfor glemmer jeg hele tida hvem jeg skal mistenke for drapet. Jeg vet jo hvem som er morderen, ikke sant, men på noen tagninger vet jeg det liksom ikke, sier hun.

Selv om Andrine Sæther ble Amanda-nominert for sin rolle som tunghørte Line i Pål Sletaunes «Budbringeren», og selv om hun har kinopremiere i kveld som Hanne Wilhelmsens velmenende kjæreste i «Salige er de som tørster», er hennes Dagblad-journalist karrierens første hovedrolle. Det er første gang hun bærer filmen selv.

- Det har vært fint å bare komme inn i historien, bare sånn pling! - så er jeg der, liksom. Både «Budbringeren» og «Blind Gudinne» var jo sånn. Det var Robert Skjærstad og Kjersti Elvik som bar historiene. Nå er det meg som har ansvaret, sier Andrine.

DET ER IKKE MER ENN ÅTTE

måneder siden «Budbringeren» hadde premiere. Og mens den lille, svarte kjærlighetshistorien om en amoralsk postmann og en ditto nevrotisk vaskeriansatt har gått sin seiersgang verden over, har Andrine spilt inn to TV-serier og tre spillefilmer. Bare TV-serien, «Blind Gudinne», har rukket å nå offentligheten.

- Jeg har ikke fordøyd noe av det. Jeg jobber hele tida. Nå er jeg her i campingvogna mi. Og om et år kan jeg tenke at denne høsten var en flott tid.

- Om et år kan du ha driti deg ut og blitt slaktet i tre spillefilmer?

- Det er det som er så jæævlig, hviner Andrine og vipper bakover med stolen.

- Det er pyton! Pyton! Men jeg kan ikke tenke sånn heller; jeg kan bare konstatere at dette skjer. Nå.

Andrine hadde store problemer med å se seg selv på TV, som den oppofrende lesbiske samboeren til Hanne Wilhelmsen i Anne Holts «Blind Gudinne».

- Jeg klarte ikke å se meg selv på TV. Jeg sprang ut på kjøkkenet og hylte. Det var grusomt å se på. Å se at jeg var nervøs, at jeg hadde litt stram munn. Sånne ting.

Norske aviser har fokusert mye på de erotiske scenene mellom Kjersti Elvik og Andrine Sæther. Jentene oppsøkte til og med lesbiske miljøer for å lære.

- Alt dette for en fislete liten dusjscene?

Andrine Sæther ler.

- Alle klager på at det der, jeg hører masse folk som er skuffa over klinescenene i «Blind Gudinne». Det kommer litt i filmen også. Det er scene hvor vi- elsker. Men det er ikke akkurat hardcore.

ANDRINE GIKK PÅ SEKRETÆRLINJA

på Otto Treiders handelsskole i Oslo. Relativt bevisstløs med tanke på sin yrkesframtid. Fordi noen mente det var moro med ex. phil., begynte hun på Blindern. I seks år gikk hun der med planer om «å bli noe med film». På si jobbet hun som taxisjåfør og kabeldrager i NRK. Da hun i tillegg prøvde seg som produksjonsassistent på filmen «Havet stiger», bestemte hun seg for å søke teaterskole i England. Hun var 27 og fikk avslag fordi hun var for gammel. Så ble hun «sparka rett ut igjen» etter første prøve på Teaterhøyskolen.

- Blindern ble fjernere og fjernere for meg. Jeg satt med hjemmeeksamener og beit negler og var kvalm og anorektisk. «Bli noe med film» ble vagere og vagere. Lykkeligvis kom jeg inn på teaterskolen på annet forsøk, forteller Andrine.

To år seinere debuterte hun på Nationaltheatret. Mot Espen Skjønberg i 1700-tallsdramaet «Nathan den Vise». Det er drøyt to år siden nå.

«ANDRINE HAR EN HELT SPESIELL

utstråling, hun har noe eget, en skjørhet, hun er intuitiv og ga rollen en helt ny dimensjon. Line skulle egentlig være helt annerledes.» Omtrent sånn lyder den evig takknemlige regissør Pål Sletaunes karakteristikk av Andrine Sæthers innsats i «Budbringeren».

- Jeg har hørt det der, at Pål hadde andre planer med Line. Lurer på hvordan han tenkte seg det. Poenget var at jeg hadde veldig lyst på den rollen. Jeg kledde meg ut til prøvefilmingen, jeg satt på kafé med bomull i ørene, jeg jobbet på renseri, lærte meg rutinene og så hvor grundige de som jobbet der var. Jeg prøvde rett og slett å være en stille jente fra Skedsmokorset.

- Er «Budbringeren» starten på noe nytt i norsk film?

- Jeg føler vel at det skjer noe nå. At Budbringeren gir oss et nytt landskap, nei æsj, ikke skriv landskap, men historie, det er bedre, en ny historie i norsk film. Det har blitt litt mye panorering over fjordene de siste årene.

- PANORERING OVER FJORDENE?

- Ja, historiene har vært litt sånn - ordentlige. Og nå kommer det noen som har noe på hjertet. Folk med egne historier. Om rare ting. Det fins jo så mange tullete ting i verden som folk vil se. Som rører folk! Andrine Sæther vipper litt på stolen igjen. Åpenbart entusiastisk.

- Jeg elsker den scenen i Budbringeren hvor Robert spør meg om vi kan treffes igjen. «Hvorfor spør du om det?» sier jeg. «Vet ikke» svarer Robert. Og så får han sånn skikkelig dårlig rykning her sånn, sier Andrine og peker på et punkt mellom leppa og det høyre neseboret.

- Du vil ha flere sånne rykninger i norsk film?

- Ja! Mer av det! Den tagningen kunne fort blitt stoppa fordi Robert hadde fått noe i nesa. Men sånn var det. Og sånn er det. Jeg vil ha mer nysing, skjønner du hva jeg mener? spør Andrine Sæther.

- Det skjer feil. Og det liker jeg så godt!

FILMKOMET: Adrine Sæther filmaktuell - igjen.