BOK: I sju år har Salman Rushdie bedrevet research til «Trollkvinnen fra Firenze». Det merkes. Bibliografien bakerst i romanen er omfattende. Underveis i fortellingen får du vite alt som trengs om tidsånden i Italia og i India på 1500-tallet, nærmere bestemt i Firenze og ved mogul Akbar den stores hoff i Sikri. Nå er det ikke uvanlig at Rushdie går historisk grundig til verks, men spørsmålet er om han nå ikke har konsentrert seg for mye om lokalkoloritten og for lite om karakterene og handlingen.

Tjener moralen

Den blonde eventyreren Niccolò Vespucci dukker en dag opp ved Akbars hoff og bedyrer at han er sønnen til en forsvunnet mogulsk prinsesse. Akbar mistenker ham for å være en svindler, men lar europeeren berette sine skrøner, som er fortellingen i fortellingen, om Trollkvinnen fra Firenze, hans mor - en guddommelig vakker forførerske med magiske evner. Innsigelsen er at vi aldri kommer under huden på disse skikkelsene, og de gjennomgår ingen fundamentale endringer. De lever ut sine liv med en viss indre friksjon, men oppnår ingen revidert innsikt ved reisens ende. Unntaket er den søkende keiseren som minner om et menneske av kjøtt, blod og innvoller i langt større grad enn den distanserte, tause og opphøyde prinsessen.

Brytning

Den garvede fortellerkunstneren kompenserer med en panoramaskildring av epoken, nitidig gjengitt i normert Rushdie-prosa; ornamentalsk, sanselig, lekent, ironisk, etc. Budskapet er ikke skjult, det åpenbarer seg: Renessansens Italia framstår som et speilbilde av datidas muslimske imperium, med religiøse, filosofiske og vitenskapelige brytninger side om side med livsbejaelse, frodighet og sensualisme. Akbar, i Rushdies versjon, blir en rollemodell for dagens religiøse grublere. Han er den største herskeren i landets historie fordi han var tolerant, liberal, kunnskapstørst, fantasifull, rettferdig og klok. Rushdie fortsetter å bygge bru mellom øst og vest, men like viktig denne gang: Mellom øst og øst.