Salmedikter og statsråd

En nøktern og arbeidsom demokrat, forsker og salmedikter har fått sin standardbiografi.

BOK: Det er ikke helt enkelt å skjønne hva forfatter, teolog og med tilleggsutdanning i hebraisk og musikkvitenskap og for tida bibeloversetter, mener med undertittelen til denne biografien over salmedikteren Elias Blix.

Elias Blix ble født i Gildeskål i 1836 og døde i Kristiania i 1901. Gjennom livet hans var både våren og sommeren så å si evigvarende. Det er verken noe tragisk, sørgelig, tungsindig eller ulykkelig over denne skjebnen som skulle berettige en bedre vår? Det kunne snarere innvendes at det gikk litt for lett for Elias Blix.

Forstoppet?

Hadde det enda stått «en heftigere vår», ville det vært treffende. Det er noe daft og satt ved Elias Blix slik han framstår i denne boka. Det virker som om han manglet både pasjoner og temperament. Leseren blir derfor ikke overrasket når Elias Blix i sin statsrådstid drar på kur i Karlsbad, det er både noe forstoppet og forsteinet ved han som slike kuropphold skulle bøte på.

Gode evner, ambisjoner og ærgjerrighet manglet imidlertid ikke Elias Blix, men det måtte da også til for at en gutt fra Nord-Norge som ikke kom fra embetsstanden skulle bli student, professor og statsråd. Biografien er todelt: Reisa og Festen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Grundige kildestudier

Del en følger Elias Blix fra fødselen i Gildeskål til seminaret i Tromsø, studier i Kristiania og Leipzig. Den dekker åra fra 1836 til 1872. Den andre delen består av kapitler om professoren, statsråden og salmedikteren fra 1872 til 1901. Hvert eneste kapittel bygger på grundige kildestudier, og i et omfattende noteapparat drøftes deres troverdighet og holdbarhet. Dette er førsteklasses, men her og der bærer boka preg av å være en nesten ubearbeidet kildesamling. Forfatteren har imidlertid på en ypperlig og effektfull måte gjort seg ferdig med barna til Elias Blix. Han giftet seg da han var 35 år med en 22 år gammel dame og fikk barn nesten hele livet. Anders Aschim har i form av en fyldig billedtekst gjort seg ferdig med dem etter hvert som de ble født.

Den mest kjente av barna var tegneren Ragnvald Blix som ble verdensberømt under navnet Stig Höök. Flere tegninger av Ragnvald Blix er tatt med, boka er interessant, men tradisjonelt illustrert.

Det som kan være et problem med denne typen veldokumenterte biografier er at flommen av møysommelig dokumenterte begivenheter og episoder kanskje ikke sier så mye om personen og kanskje heller ikke bidrar så mye til å forklare det som krever en forklaring.

Rangering av kilder

Enkelte ganger glemmer forfatteren å sondere mellom det viktige og uviktige. Alt han på møysommelig vis har klart å hente ut av den imponerende rekken av arkiver har trålet gjennom blir like viktig. Den avgjørende opplysning drukner dessverre av og til i trivia. Ett eksempel på dette fins på side 112. Forfatteren spekulerer på om Blix oppsøkte Ivar Aasen personlig på et bestemt tidspunkt, og drøftinga av dette spørsmålet får mer plass en at Blix faktisk debuterte i Dølen hos Vinje i 1860.

Når forfatteren kommer til en så viktig opplysning, må det gjøres noe ut av den, alt er ikke like viktig. Dette er også et trekk som gjør boka tyngre å lese. Dette er vel å merke ingen innvending for at forfatteren ikke har laget fortelling, men en kritikk for at han har gjort alle kilder like viktige.

Semittisk etymologi

Nå er det også en kilde at Elias Blix tar teologisk embetseksamen uten å bli prest. Selv om en biograf ikke har funnet en begrunnelse for hvorfor, så er denne kjensgjerningen i seg selv en kilde som det kan gjøres mye ut av. Slike drøftinger er det kanskje for lite av.

Mange lesere ville nok også ha hørt mer om Aschims forklaring på Blix’ doktoravhandling: De viktigste uttrykk for herre og fyrste i de semittiske språk, et bidrag til semittisk etymologi.

Det forfatteren skriver er svært interessant, og man får lett følelsen av at han har mer inne på dette området. Hvorfor var de europeiske universitetene så opptatt av de døde språkene og de antikke kulturene som de hevdet hadde gått til grunne? Var det et uttrykk for at de trodde at også Europa kunne gå til grunne? Dette var en periode av europeisk historie som var preget av fattigdommen i forbindelse med industrialiseringen og utvandringen til Amerika.

En byggemetafor

Forfatteren har på en beundringsverdig måte samlet alle materialer og alt verktøy han trenger. Men så oppdager han til sin forskrekkelse at for å reise et hus må ha sage en planke i to og kaste halvparten. Det har han ikke hatt hjerte til, i stedet har han bare lagt materialene til grunnmuren ett sted, reisverket et annet sted, taket et tredje sted og så videre. Men noe hus er det ikke blitt.

Likestillingen av alle kilder gjør at det er vanskelig å få helt tak på Elias Blix. Flaubert skal ha uttalt at den som skal skrive en biografi skal gjøre det som om han skulle hevne en venn, denne oppfordringen har Aschim med rette fulgt.