TEATER: «Misantropen» er møtet mellom en klok dramatiker og en klok regissør. Jean-Baptiste Poquelin Molières klassiske komedie fra 1666 handler om ærlighet og smiger, toleranse og løgner i vennskap og bekjentskap. Og, selvsagt, i kjærlighet. Regissør Sigrid Strøm Reibo fanger både humoren og humanismen hos Molière.

Barokk og jappetid Det skvaldrende franske høyborgerskapet, som snakker oppstemt om den de står ved siden av og nedlatende om den som er i det andre rommet, er plassert under en tung silkebaldakin som skifter farger som en annen discokule. Vi er i en scenesalong som er dels barokk dekadanse med brukne, gamle stoler, dels overmodig jappetid.

De to æraene glir sømløst i hverandre, til strykerversjoner av hits av Lady Gaga og Amy Winehouse. Lengre koreografiske partier overtar innimellom, også de med komiske trekk, som illustrerer det sosiale spillet: Noen trår de innfløkte turene med entusiasme, andre nekter.

Den som stiller seg på sidelinjen, er hovedpersonen Alceste (Mattis Herman Nyquist). Han avskyr smisk og spill, er kompromissløst ærlig og krever intet mindre av omgivelsene. Vennen Philinte (Øystein Martinsen) er pragmatikeren mot Alcestes halstarrige idealist. Han påpeker at Alceste bare gjør skade med sine stadige konfrontasjoner, og oppfordrer til å være rausere og rundere i møte med den skrøpelige menneskeslekten.