FLOTT FORESTILLING: Mattis Herman Nyqvist klarer å vekke publikums varme for den strenge Alceste, i Rogaland Teaters kloke oppsetning av klassikeren «Misantropen». Foto: Gisle Bjørneby/Rogaland Teater.
FLOTT FORESTILLING: Mattis Herman Nyqvist klarer å vekke publikums varme for den strenge Alceste, i Rogaland Teaters kloke oppsetning av klassikeren «Misantropen». Foto: Gisle Bjørneby/Rogaland Teater.Vis mer

Salongen som slagmark

«Misantropen» er en klok og skarp komedie.

TEATER: «Misantropen» er møtet mellom en klok dramatiker og en klok regissør. Jean-Baptiste Poquelin Molières klassiske komedie fra 1666 handler om ærlighet og smiger, toleranse og løgner i vennskap og bekjentskap. Og, selvsagt, i kjærlighet. Regissør Sigrid Strøm Reibo fanger både humoren og humanismen hos Molière.

Barokk og jappetid
Det skvaldrende franske høyborgerskapet, som snakker oppstemt om den de står ved siden av og nedlatende om den som er i det andre rommet, er plassert under en tung silkebaldakin som skifter farger som en annen discokule. Vi er i en scenesalong som er dels barokk dekadanse med brukne, gamle stoler, dels overmodig jappetid.

De to æraene glir sømløst i hverandre, til strykerversjoner av hits av Lady Gaga og Amy Winehouse. Lengre koreografiske partier overtar innimellom, også de med komiske trekk, som illustrerer det sosiale spillet: Noen trår de innfløkte turene med entusiasme, andre nekter.

Den som stiller seg på sidelinjen, er hovedpersonen Alceste (Mattis Herman Nyquist). Han avskyr smisk og spill, er kompromissløst ærlig og krever intet mindre av omgivelsene. Vennen Philinte (Øystein Martinsen) er pragmatikeren mot Alcestes halstarrige idealist. Han påpeker at Alceste bare gjør skade med sine stadige konfrontasjoner, og oppfordrer til å være rausere og rundere i møte med den skrøpelige menneskeslekten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vekker varme
Den nær ikoniske Alceste-rollen kan være en vanskelig skikkelse å balansere. Det er forståelig at han reagerer den kyniske opportunismen rundt seg - men han er selv umulig å forholde seg til for de andre, han er mørk og dømmende og selvrettferdig, så energisk i utakt med alt og alle at han blir latterlig.

Mattis Herman Nyqvist viser alt dette, og enda vekker hans Alceste varme. Nyqvists Alceste er keitete, han stammer og glipper med øynene, det er som om han handler og snakker utfra et indre påbud. Han blir en av disse rørende skikkelsene som ikke kan hjelpe for seg selv, som ikke er steil av valg, men fordi det er den han er.

Distinkt dialog
Dessverre henfaller flere Molière-oppsetninger til grov typetegning. Derfor er det en glede å se de elegante dialogene, med konsekvent fast rim og rytme, så godt ivaretatt i Stavanger: I replikkvekslingene mellom Alceste og Philinte, og Alceste og hun han elsker og tilgir alle laster, den kokette Célimène (Ingrid Rusten), holdes skuespillerne i ro og det sofistikerte språket får tre frem: De er distinkte og raske, levert med snert. En håndfull språklige moderniseringer er drysset over André Bjerkes gjendiktning.

Det ville vært fint om Éliante (Kathrine Jünger Ims) hadde fått mer å spille på - dessverre er monologen der hun kompliserer ærlighetskonseptet ved å påpeke hvordan den forelskede ser alle skavanker som fortrinn hos den han er betatt av, kuttet.

Men Strøm Reibo og koreograf Oleg Glusjkov gjør et godt valg i å utelate den litt haltende punchlinen i komedien, og heller gjendikte den i dans - og slik vise at det ikke er så lett å tre ut av fellesskapet, selv ikke for en erklært misantrop.