Salongradikal dødsdans

Sterk dissekering av middelklassemannens drømmer.

FILM: Etter å ha dissekert en slags underklasse i «Benken» (2000) og overklassen i «Arven» (2003), er det nå den vanskelig definerbare middelklassen som står for tur. Til alt overmål er det en middelaldrende mann fra middelklassen som brettes ut for oss i all sin gru! Den 52-årige lektoren Carsten (Jesper Christensen) flyr som en Ikaros mot sola, brenner vingene og suser mot undergangen, riktignok ikke bokstavelig, men Per Fly starter og slutter filmen metaforisk med Carsten i paraglider over en naturskjønn kyst.

Midtlivskrise

Det er rett og slett en kraftprestasjon Jesper Christensen utfører i rollen som mannen som ikke bare gjennomgår en midtlivskrise, men etter hvert også en tung eksistensiell krise. Per Fly går så tett på Christensen som det bare er mulig, og ikke viker denne skuespilleren en tomme fra konfrontasjonen.Carsten lever i et rutinepreget forhold til sin kone (Pernilla August). Meningen med livet, tror han, finner han i et forhold på si med en av sine tidligere elever, unge Pil (Beate Bille). Til Pil preiker han om borgerskap og klassekamp og frigjøringsbevegelser og den slags retorikk som var hjemmehørende i hans ultraradikale fortid som marxist-leninist.Pil, derimot, lever ut sin ideologi. En natt går det galt. Iført finlandshetter har Pil og to venner brutt seg inn og begått en sabotasjeaksjon på en våpenfabrikk. På vei ut kommer det til et sammenstøt med politiet. Pil kjører ned en politimann og dreper ham. De tre blir tatt, men røper ikke hvem som var sjåføren.

Oppgir alt

Carsten satser nå alt på ett kort; ekteskapet, huset, jobben, vennene - ja, selve kjernen i egen personlighet er han villig til å oppgi for å leve ut sitt forhold til Pil. Han prøver intenst å restituere henne fra skyldfølelsen over å ha drept et annet menneske, men han faller selv som en brent Ikaros. Det er som om Per Fly peker nese til alle salongradikalere der han viser fram prototypen Carsten, mannen som realiserer seg selv så intenst at han mister alt. Sånn kan det gå når «preiket» blir omsatt til praksis. Det føles sant, men vondt.