Salvador Dalí - dagdrømmer og mareritt

Salvador Dalí ble utstøtt som persona non grata av surrealistene. Men ved 100-årsminnet for kun-stnerens fødsel - 11. mai - regnes han fortsatt som den surrealistiske billedkunstens frontfigur.

«Aldri noensinne har jeg sett et mer perfekt eksemplar av en spanjol. Hvilken fanatiker!» Dette skal Sigmund Freud ha sagt til forfatteren Stefan Zweig, da sistnevnte introduserte Salvador Dalí for psykoanalysens far.

MØTET FANT STED

< under Freuds London-eksil i 1938, samme år som de parisiske surrealistene ekskluderte Dalí fra sin krets. Freud hadde ellers lite til overs for de samme surrealister, selv om de hadde gjort ham til sin skytshelgen. «Jeg betrakter dem som 100 prosent narrer, eller la oss si - som tilfellet er med alkohol - 96 prosent.»

Psykoanalysen går som en understrøm gjennom det første surrealistiske manifestet fra 1924. Der beskriver André Breton Freuds lære som en teori for frigjøring av menneskets undertrykte fantasi. Ved hjelp av denne teorien skulle man trenge forbi de ytre realitetene og ned til dypet av sinnets sjakter, for slik å skaffe utløp for fantasiens psykiske krefter. Fra Freud kom også den surrealistiske tesen om den borgerlige sivilisasjonens undertrykkende vesen, og surrealistenes betoning av drømmens betydning. Forbindelsen og forsoningen mellom bevissthet og drøm skulle åpne for den tilstand av frigjort overvirkelighet som var surrealismens utopiske mål.

SALVADOR DALÍ LESTE

Freuds «Drømmetydning» allerede under studietida på Kunstakademiet i Madrid, hvor den katalanske ungdommen tidlig kom i kontakt med hovedstadens avantgardemiljø og ble nær venn med poeten Federico García Lorca og den anarkistiske filmskaperen Luis Buñuel.

Dalís akademitid var ellers preget av en konstant opposisjon mot undervisningsinstitusjonen, og han malte seg gjennom en rad stilistiske idiomer uten å skjele til lærernes synspunkter. Hans tekniske perfeksjon og raske tilegning av formalt forskjellige uttrykk, førte til en intens utprøving av så vel klassiske idealer fra Prado-museets samlinger som den tidlige modernismens vekslende virkemidler.

Tidstypisk knyttet Dalí an til billedkunstens bølge av ny saklighet på midten av 1920-tallet, med dens vending mot «klarhet, orden og objektivitet». Likevel lot han seg ikke binde av denne «saklige» posisjonen, men utviklet sin etter hvert fotografiske presisjon til et kjølig, eksakt stilmiddel for å anskueliggjøre irrasjonelle syner. Virtuost gjengitte tvangstanker og mareritt fikk en påtvingende, faktisk karakter, og Dalís usensurerte visjoner av sine hemmelige angst- og ønskedrømmer ble formidlet med direkte referanser til elementer fra psykoanalysens univers.

DA DALÍ I 1929 STILTE UT

sine første malerier i Paris, sjokkerte han ikke bare publikum men også sine surrealistiske kolleger. Det skyldtes særlig hans åpenlyse bearbeiding av et den gang så skamtynget tema som masturbasjon, og særlig fordi han i et av bildene med illusjonistisk iver framstilte en mannsfigur i underbukse nedflekket av ekskrementer. For Dalí ble dette maleriet med sin symptomatiske tittel - «Det dystre spill» - en programmatisk innledning på hans billedmessige blotting av tabuforestillinger. Samtidig framholdt kunstneren overfor sin seinere hustru Gala at den skatologiske sjokkeffekten ved skitten som trengte gjennom buksene var det viktigste, og at han selv ikke hadde seksuelle tilbøyeligheter forbundet med avføring.

For øvrig mente Dalí at hans praksis var helt i tråd med surrealismens ord om å hengi seg til underbevissthetens automatiske strøm av assosiasjoner. Samtidig introduserte han seinere så typiske nøkkelmotiver som eselkadavre, grashopper og myldrende maur, blant annet i maleriet «Den store masturbator» med insektene knyttet til forestillinger om kastrasjon og forgjengelighet.

Både maurene og det døde eselet dukket opp i den deliriumsaktige strømmen av sjokkartede syner i filmen «Den andalusiske hund», som Dalí laget i samarbeid med Buñuel samme år som Paris-utstillingen. Dette første surrealistiske filmproduktet skapte selvsagt skandale etter premieren i Paris, og satte Dalís navn i et offentlighetens fokus der det skulle forbli.

Selv om Salvador Dalí var malerisk virksom helt til han fysisk ble brutt ned av Parkinsons sykdom på begynnelsen av 80-tallet, er det først og fremst bildene fra 30-åra som gir ham en ubestridt stilling i forrige sekels kunsthistorie.

P.R.-geniet med sine majestetiske mustasjer à la Filip IV på forbildet Velazquez' portrett hører med til en annen historie, selv om også den strategien siden fikk sine etterfølgere på kunstfeltet med navn som Warhol og Koons. Likevel gikk vel ingen lenger i narsissistisk nærsynthet enn Dali, som fikk tv-overført sitt eget dødsleie i fødebyen Figueres for åpen kanal. Men dette var et tragisk skue på tampen av et livsløp der mye hadde stått i de økonomiske manipulasjonenes tegn med falske bilder og blanco-signert «grafikk» i tusentall.

Minnet om dette blekner lett når man opplever den ladde intensiteten i maleriene fra Dalís store tid, hvor de gjennomgående beskjedne formatene også kan konsentrere noe av denne epokens førkrigsangst. «Erindringens bestandighet» med de myke klokkene hengende som symboler over nedsmeltet mekanisk tid i evighetens lufttomme landskap er for lengst et ikon, og det samme gjelder bildet av den brennende sjiraffen som apokalyptisk monster. Sistnevnte var et av flere malerier hvor Dali forutså de kommende redsler under borgerkrigen i Spania, en konflikt som han opportunistisk nektet å ta stilling til - selv etter Franco-styrkenes drap på ungdomsvennen Lorca. En serie stillebenaktige bilder med telefoner som vekselvis truende og maktesløse symboler fra 1938- 39, hadde en angstdirrende adresse til de kyniske overlegningene som resulterte i München-avtalen.

Selv om Salvador Dalí kunne hevde «å ikke være noe annet enn en registreringsautomat som tok diktat» fra det ubevisstes regioner, så satte han seg grundig inn i de psykoanalytiske teoriene.

DALÍ BLE EN NÆR VENN

av Jacques Lacan, og utviklet sine ideer om «den paranoisk-kritiske» metode i samarbeid med den franske psykoanalytikeren. Ved siden av alt fra Freuds leste han Otto Ranks teorier om fødselens traumer.

Salvador Dalí så ikke psykoanalysen som noen allmenn frigjøringsstrategi, og ifølge André Breton brukte han Freuds teori til «nidkjært å bevare egne komplekser og drive dem ut i det urimelige». Dali søkte å komme til dypet av sine traumer og tvangstanker, for å forstå og holde dem ved like som kreative kilder til flerbunnete bilder. Dette så også Freud, som uttalte overfor maleren: «I de klassiske kunstverker søker jeg det underbevisste, i de surrealistiske derimot det bevisste.»

KADAVER-MONUMENT: Dalí laget maleriet «Forutaning om borgerkrig» i 1936 - før utbruddet av den blodige striden i hjemlandet Spania.
Salvador Dalí
FREUD-INSPIRASJON: Salvador Dalís surrealistiske objekt «Venus fra Milo med skuffer» fra 1936.
SJOKKERTE: Salvador Dalí skapte skandale med sin første Paris-utstilling i 1929, da han gjorde entré i surrealistenes galleri med bilder om masturbasjon og seksuelle tvangstanker. Det var spesielt motivet med mannen i den ekskrementflekkete underbuksa på maleriet «Det dystre spillet» som vakte reaksjoner, også blant surrealistene