«Aldri noensinne har jeg sett et mer perfekt eksemplar av en spanjol. Hvilken fanatiker!» Dette skal Sigmund Freud ha sagt til forfatteren Stefan Zweig, da sistnevnte introduserte Salvador Dalí for psykoanalysens far.

MØTET FANT STED

< under Freuds London-eksil i 1938, samme år som de parisiske surrealistene ekskluderte Dalí fra sin krets. Freud hadde ellers lite til overs for de samme surrealister, selv om de hadde gjort ham til sin skytshelgen. «Jeg betrakter dem som 100 prosent narrer, eller la oss si - som tilfellet er med alkohol - 96 prosent.»

Psykoanalysen går som en understrøm gjennom det første surrealistiske manifestet fra 1924. Der beskriver André Breton Freuds lære som en teori for frigjøring av menneskets undertrykte fantasi. Ved hjelp av denne teorien skulle man trenge forbi de ytre realitetene og ned til dypet av sinnets sjakter, for slik å skaffe utløp for fantasiens psykiske krefter. Fra Freud kom også den surrealistiske tesen om den borgerlige sivilisasjonens undertrykkende vesen, og surrealistenes betoning av drømmens betydning. Forbindelsen og forsoningen mellom bevissthet og drøm skulle åpne for den tilstand av frigjort overvirkelighet som var surrealismens utopiske mål.