Salvatore

Verdt tittelsporet alene.

CD: Etter å ha vunnet Spellemannpris (pussig nok i elektronikaklassen) for kritikerroste «Tempo», er det nok meningen at instrumentalbandet Salvatore med sitt femte album skal ta et skritt opp og fram i norsk rock, selge litt flere plater og generelt bite seg mer fast i offentligheten.

I så måte er det litt overraskende at «Luxus» representerer noe av en kommersiell regresjon for Salvatores innadvendte musikalske plattform. Der John McEntire-produserte «Tempo» var kortfattet, lett og melodiøst karismatisk, er McEntire-miksede «Luxus», på godt og vondt, mer tungtfordøyelig.

På den ene siden har du det Salvatore som smigrer seg innpå med hypnotiserende kraft og eleganse (åpningssporene «Hefe» og «Brugata»), og på den andre siden det mer eksperimentelle og kompromissløse Salvatore som trekker seg unna («In Gekko» og den avanserte lydcollagen «Fluxus»). Slik blir «Luxus» en mer ujevn plate enn forgjengeren.

Men på sitt beste er Salvatore et sinnssykt fett band. For sikkerhets skyld byr de på sine ti beste plateminutter noensinne til slutt: tittelsporet «Luxus» inkorporerer en serie orientalske og kaspiske stemninger i et tålmodig post- og krautrockpuslespill, og kommer ut av det som et imponerende stykke verdensmusikk.