Samarbeid om fiskeriene i nord

En ny debatt om norsk nærområdepolitikk er i gang etter utenriksminister Knut Vollebæks redegjørelse i Stortinget 15. mai.

Norges fiskeripolitiske forhold til nabostater i øst og vest er ett av temaene som vies oppmerksomhet i denne sammenheng. Særlig er forholdet til Russland av stor betydning for Norge både politisk og næringsmessig. Hensikten med denne kronikken er å vise til at norske sektorinteresser i forhold til utviklingen i russiske fiskerier til dels går på tvers av mer generelle norske utenrikspolitiske målsetninger, slik disse f.eks. kommer til uttrykk i forbindelse med Barents-samarbeidet. Eksemplet reiser det mer prinsipielle spørsmålet om hvor skillet bør gå mellom innenriks- og utenrikspolitikk.

Forvaltningssamarbeidet med Russland i Barentshavet har i alt overveiende grad vært vellykket. Det hersker generell enighet mellom partene om såvel grunnleggende forvaltningsprinsipper som de fleste konkrete reguleringstiltak. I store deler av de mer enn 20 årene forvaltningssamarbeidet har vært i funksjon, har situasjonen for fellesbestandene i Barentshavet vært tilfredsstillende; i perioder hvor de har vært truet, har partene kommet til enighet om relevante begrensninger i innsats og uttak samt vært i stand til å iverksette disse. Da man f.eks. i 1992 fikk mistanke om et omfattende russisk overfiske, foreslo partene i fellesskap å opprette et kontrollsamarbeid, og konkrete tiltak ble raskt satt i verk. Videre har Norge og Russland inntatt en felles holdning mot det uregulerte fisket i Smutthullet.

Imidlertid har fiskerirelasjonene mellom de to statene blitt mer diversifisert de senere år. I tillegg til forvaltningssamarbeidet er det opprettet nære koplinger mellom de to lands fiskeri næringer. Siden begynnelsen av 1990-tallet har stadig større deler av den russiskfangede fisken i Barentshavet blitt levert til fiskemottak i Nord-Norge. For Norge er dette selvsagt positivt i den forstand at det sikres råstofftilgang til nordnorsk fiskeindustri; i tillegg sikres gunstige forhold for kontroll av russernes fiske i Barentshavet. Fra russisk side oppleves imidlertid denne utviklingen som ekstremt negativ. Det tidligere fiskekombinatet i Murmansk - engang Sovjetunionens største fiskeforedlingsanlegg med sine mer enn 6000 ansatte - har nærmest ligget brakk de siste årene. Dette bidrar til den stigende arbeidsledigheten og de allerede store sosiale problemene i området, i tillegg til at det oppleves ydmykende for «fiskeribyen Murmansk» at den en gang så travle fiskehavna nå på det nærmeste er tom for båter. Det er et erklært mål på både regionalt og føderalt plan i Russland å styre landingene av fisk tilbake til «hjemlandet». Dette kommer bl.a. til uttrykk i forslag til nye prinsipper for kvotefordeling (som i praksis prioriterer rederier som leverer fisk til hjemmemarkedet) og ikke minst i retorikken rundt det siste årets maktkamp innenfor russisk fiskeriforvaltning på føderalt plan. Her søkes det eksplisitt skapt et inntrykk av at Russland utsuges for sine fiskeressurser; av mange sentrale aktører settes det nærmest likhetstegn mellom eksport av råstoff og utplyndring. Foreløpig har man imidlertid ikke lyktes i å skape incentivstrukturer som er i stand til å påvirke fiskerne til å levere fisken hjemme. Kompliserte leveringsprosedyrer samt usikker betaling i Russland synes i så henseende å være viktigere faktorer enn selve prisen. For fremtiden kan vi se for oss følgende tre hovedscenarier:

  • fortsatt betydelige leveranser av fersk torsk til nordnorske fiskemottak (i nordnorsk fiskeindustris og norske kontrollmyndigheters interesse)
  • dreining av råstoffleveransene til det russiske hjemmemarkedet (i russiske myndigheters interesse)
  • økt ombordproduksjon og dreining av leveransemønsteret mot andre vestlige land (verken i norsk eller russisk interesse)

Det interessante i denne sammenheng er at utviklingen synes å gå i retning av det tredje scenariet, som altså verken er i norsk eller russisk interesse. Det er et entydig ønske blant nordvestrussiske fiskebåteiere å skifte ut den i stor grad foreldede flåten med moderne fabrikkskip. Finansiering av slike nybygg søkes i utlandet og koples ofte opp mot avtaler om fremtidige leveranser av fiskeprodukter. Det faktum at slike prosjekter først og fremst er realisert i andre land enn Norge, forklares med de norske krav om motgaranti fra russisk side, som det er vanskelig å få til i dagens Russland.

Dersom man fra norsk side i det hele tatt ønsker å bidra til å påvirke utviklingen i nordvestrussisk fiskerinæring, bør man for det første avklare hvilke målsetninger man primært ønsker å arbeide mot: 1) sikring av fortsatte råstoffleveranser til Norge; eller 2) gjenoppbygging av foredlingsindustrien i Nordvest-Russland (for derigjennom å bidra til sosial stabilitet i området)? I den grad fokus rettes mot førstnevnte målsetning, synes en bedring i garantiordningen i forbindelse med bygging av fartøy i Norge å være det viktiste middelet. En annen fremgangsmåte vil være å oppmuntre til russiske investeringer i norsk fiskeindustri. Fra norsk side bør man imidlertid være seg bevisst at man i så fall bidrar til å sementere en utvikling som på russisk side (dvs. utenfor en snever krets av redere i Murmansk) blir oppfattet som et dolkestøt mot en av regionens tradisjonelt viktigste næringer. Man bør videre være klar over at man bidrar til å forverre samarbeidsklimaet i Barentsregionen. Det er allerede en utbredt holdning i Murmansk at norske politikere stort sett farer med tomt prat i Barentsregion-sammenheng. At man aktivt går inn for å motarbeide russiske interesser i en av regionens viktigste næringer, gjør neppe saken bedre.

Det er ikke vår hensikt her å advare norske myndigheter mot å arbeide til beste for viktige norske interessegrupper. Tvert imot er det på høy tid at spørsmålet stilles hvorvidt man bør gjøre noe for nordnorsk fiskeindustri og norske kontrollmyndigheter mens muligheten ennå er til stede. Snarere ønsker vi å påpeke kompleksiteten i norsk nærområdepolitikk innenfor et gitt saksfelt. Mens det i fiskerisamarbeidet med Russland tidligere var tilstrekkelig å sørge for et effektivt forvaltningsregime og ellers holde tradisjonell sikkerhetspolitikk utenfor, ser vi i dag at ulike samarbeidsbestrebelser østover er tett innvevd i hverandre samtidig som sikkerhetsbegrepet er mindre klart definert. Hvordan veie norske næringsinteresser opp mot den generelle målsetningen om stabilitet i våre nærområder? Så langt har man fra norsk side vridd seg unna dilemmaet med en dose Barents-retorikk i beste «goddag-mann-økseskaft»-stil. Forhåpentligvis vil arbeidet frem mot en klarere definert nærområdepolitikk bidra til å nøste opp en del tråder og gjøre det lettere å foreta kvalifiserte avveininger mellom ulike hensyn også i fiskerisamarbeidet med Russland.