Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Coronakrisen:

Samfunnet blir som et gutterom

Hvem er du når ingen ser deg?

VIKER UNNA: Mange følger undervisningen sin med kamera slått av fordi de ikke vil bli sett. Hva sier coronavåren om hva det betyr å være i samme rom, og hva som skjer når vi ikke har de andres blikk på oss? Foto: Shutterstock / Scanpix.
VIKER UNNA: Mange følger undervisningen sin med kamera slått av fordi de ikke vil bli sett. Hva sier coronavåren om hva det betyr å være i samme rom, og hva som skjer når vi ikke har de andres blikk på oss? Foto: Shutterstock / Scanpix. Vis mer
Kommentar

Hvem er du når ingen ser deg?

Coronavåren har lagt begrensninger på alle, men også gitt mange av oss nye muligheter. En av dem er at vi kan utføre mange av oppgavene våre, jobbe og studere, uten at noen ser oss. Og det er mange som velger å sette et enda tettere skjermbrett mellom seg selv og verden enn nødvendig. I forrige uke skrev dosent Hilde Larsen Damsgaard et innlegg i Khrono, nyhetsavisa for høyere utdanning, etter å ha oppdaget at mange av studentene hennes koblet seg på seminaret hennes med lyd og bilde avslått, og at de ikke gjorde seg synlige selv etter å ha blitt oppfordret til det.

Da hun etterpå spurte om grunnen, var et av svarene at studentene ikke likte å bli sett uten å vite hvem som så på dem. Dette er en side ved nettmøtene som mange nå benytter seg av: I motsetning til personlige møter, der du kan se når andre ser på deg, er det umulig å se om de andre ser på deg, på underviseren, eller på dataspillet de i hemmelighet holder på med.

Dette er kanskje en underkommunisert utfordring ved det nye livet: Vi kan se hverandre og høre hverandre, fortelle og diskutere, men vi mister følelsen av overblikk, av direkte kontakt. I noen grad er andre mennesker alltid en gåte for oss, men nå mangler vi i enda større grad enn før holdepunkter for å kunne vurdere hva de andre egentlig ser på, hvilke tanker de egentlig gjør seg.

Dermed slipper vi også unna det som i dagliglivet er en av de sterkeste regulerende instansene: De andres blikk. De som gjennomfører morgenrutinene sine før de går ut i verden, børster håret, lukter litt på gårsdagens klær, gjør det i stor grad for å framstå som kompetent og presentabel i verdens øyne.

Den søvndepriverte spedbarnsfaren som plutselig blir redd for at han glemte å pusse tennene, eiendomsmekleren som oppdager en flekk på blusen: Begge vil antakelig kjenne på en skamfull iling, en frykt for om de andre har merket det som er galt, om de er blitt vurdert og funnet for sjuskete. Fellesskapet holder oss i age. Det spørs om det er helt bra å være borte fra det for lenge.

Når ingen ser oss, er det fristende å la det skli ut: Logge deg på skoletimen mens du fremdeles ligger i senga, utsette hårvasken en dag til. De tilbøyelighetene som vi nå kan gi etter for, hvis vi vil, er vanligvis de som bekymrer foreldre når de oppdager dem i sine egne barn: Isolasjonen sammen med datamaskinen, mens den personlige hygienen blir skadelidende. Coronakrisen fører med seg en gutteromifisering av samfunnet.

Så er det likevel slik at vi vet at dette er et avbrekk fra det vanlige livet, ikke det livet har blitt. Kanskje er det også mulig å se på det som en ferie fra nettopp reguleringen, fra de andres blikk, fra det vi vet kommer tilbake, om det så er noen uker eller noen måneder til.

For dem som ikke har coronahverdagen fylt opp av andre bekymringer, av barn som kjeder seg eller fortvilede søk på hjemmesiden til Nav, kan det gi mulighet til ny konsentrasjon. Når vitnene forsvinner, forsvinner også en bestemt type distraksjon. Jeg har snakket med mellomledere som lurte på hvordan det ville gå med de ansattes produktivitet på hjemmekontoret, men som til sin forundring har oppdaget at folk jobber og leverer som aldri før, at det også er noe frigjørende ved å slippe det åpne kontorlandskapet, med sitt sus av sladder og kaffemaskiner og sine forhandlinger om når man skal spise lunsj eller legge opp et møte.

Hverdagen er til vanlig en linedans der det er om å gjøre å finne den riktige balansen, mellom å bry seg for lite om hva andre tenker om oss og å bry seg for mye om det. Denne våren får vi kjenne på en av ytterlighetene. Det er en frihet som kanskje ville brutt oss ned hvis vi kunne nyte den hele tiden, men den er jammen deilig i doser.

TØFT: Det ble tøft for Lise Karlsnes under «Kompani Lauritzen» på TV 2. Video: TV 2 / Rødt Kort Vis mer

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!