Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Rasismedebatten:

Samfunnet er ikke rasistisk

Når ytterliggående krefter forsøker å definere alt som rasisme, da kjenner ikke folk seg igjen, og kampen mot den reelle rasismen mister støtten.

RASISME: Mange av dagens aktivister gjør alt de kan for å fokusere på hudfarge. De er fanatisk opptatt av hudfarge og raser, skriver Jon Helgheim. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
RASISME: Mange av dagens aktivister gjør alt de kan for å fokusere på hudfarge. De er fanatisk opptatt av hudfarge og raser, skriver Jon Helgheim. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Ledere av den viktige borgerretts- og rasismekampen på 60- og 70-tallet ville fått sjokk av den ekstreme og totalitære ideologien til mange av dagens aktivister. Flere av parolene det demonstreres under i dag, står for det diametralt motsatte av de universelle rettighetene som har blitt kjempet frem av tidligere generasjoner.

Kampen mot rasisme handlet om at alle skulle ha like rettigheter, uavhengig av hudfarge. Å definere en persons personlighet eller intensjoner ut fra hudfargen er rasisme. Jeg kunne ikke sagt meg mer enig i de berømte ordene til borgerettighetskjemperen Martin Luther King jr:

«I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.»

Dette er en drøm både jeg og en enorm majoritet i Norge deler. Min påstand er at dagens Norge er et av de minst rasistiske landene i verdenshistorien. Mennesker med annen bakgrunn eller hudfarge blir tatt svært godt imot av det norske systemet.

Riktignok er det vanskelig å komme til et nytt land, men det skyldes ikke at vi har et rasistisk system, slik mange hevder.

Dessverre har tilsynelatende ekstreme universitetsmiljøer i USA nå også begynt å få fotfeste i Norge og Europa. Disse ekstremgrupperingenes versjon av «rasisme» handler ikke lenger om like rettigheter, eller at ingen skal dømmes på grunnlag av sin hudfarge. Tvert imot - mange av dagens aktivister gjør alt de kan for å fokusere på hudfarge. De er fanatisk opptatt av hudfarge og raser.

Mange av disse mener at mennesker av forskjellig hudfarge ikke kan leve sammen i et fritt demokrati uten at «systemet» systematisk undertrykker minoriteter. Disse ekstremistene mener at alle hvite innbyggere besitter et såkalt «hvitt privilegium».

Dette «hvite privilegiet» gjør at alle hvite mennesker enten er rasister, ikke har anerkjent at de er rasister enda, eller viser full underkastelse til hvit-privilegium-ideologien. Politiske systemer som krever full underkastelse overfor en politisk doktrine, er noe ethvert demokratisk samfunn må møte med fordømmelse. Ellers vil resultatet bli ensretting, redusert meningsmangfold og i siste instans en forvitring av selve demokratiet.

Å dømme en hel folkegruppe på grunnlag av hudfarge er rasistisk, også om denne folkegruppen skulle vise seg å være hvit.

Norge har et system som oppfordrer spesielt minoriteter til å søke offentlige stillinger, vi har en lang rekke arbeidsmarkedstiltak som spesielt skal hjelpe innvandrere i arbeid, og vi har laget lover og systemer som skal motvirke diskriminering.

Dessverre har de mest ekstreme grupperingene som nå demonstrerer i gatene, fått en enorm definisjonsmakt. Vi har sett at debattredaktøren i New York Times har måttet gå av fordi han tillot en republikaner å trykke en kronikk med avvikende meninger.

Borgermesteren i Minneapolis trekker frem at den nye politimesteren vil være svart, men nevner ingenting om kvalifikasjoner. Har vi virkelig kommet dit hen at hudfargen til en offentlig embedsmann er en kvalifikasjon i seg selv? Var det denne drømmen Luther King jr. kjempet for?

Dessverre er det ikke bare i USA at «avvikende» meninger kan få konsekvenser. Per-Willy Amundsen var sammen med undertegnede en av få som uttalte seg kritisk til de helsemessige konsekvensene av å samle 15 000 personer til en demonstrasjon under en medisinsk unntakstilstand.

Han var også en av to VG ville se nærmere på reiseregningene til etter kritikken, undertegnede var den andre. Vi har selvsagt ingenting å skjule, men stadig flere utvikler en selvsensur på områder som oppfattes som «kontroversielle» av såkalt «antirasistiske» aktivister.

Dette er hemmende på ytringsfriheten og den offentlige samtale.

Å være den som definerer hva rasisme er i et samfunn som tar fullstendig avstand fra rasisme, gir deg ekstremt stor makt. I Trondheim vil det politiske flertallet med MDG og Ap i spissen forby rasistiske demonstrasjoner. Vi ser at talspersoner for Grønn Ungdom i fullt alvor vil rive statuer av Winston Churchill, statslederen som bekjempet nazismen.

Demokratiet er neppe tjent med at denne typen ytterliggående ideologer får bestemme hva som er rasisme, og hvem som får bruke sin grunnlovfestede rett til å ytre seg eller demonstrere.

Vi kan ikke forby alle ytringer de mest ekstreme i MDG eller SV ikke liker. De fleste er «rasister» dersom vi legger de mest ekstreme definisjonene til grunn, ytringsfrihet blir alvorlig truet om ytterliggående krefter både skal definere hva som er rasisme, og hvem som skal få lov å demonstrere.

Når ytterliggående krefter forsøker å definere alt som rasisme, da kjenner ikke folk seg igjen, og kampen mot den reelle rasismen mister støtten. Når vårt inkluderende samfunn stemples som grunnleggende og systematisk rasistisk, da mister vi folks forståelse. Rett og slett fordi det er feil.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!