BIDRAR: Carl I. Hagen har bidratt til å skape følelsen av utenforskap, og brukt den kynisk til å bygge opp partiet sitt, skriver Assidiq. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
BIDRAR: Carl I. Hagen har bidratt til å skape følelsen av utenforskap, og brukt den kynisk til å bygge opp partiet sitt, skriver Assidiq. Foto: Lise Åserud / NTB ScanpixVis mer

Samfunnet har sviktet

Som samfunn er vi nødt til å ta oss selv i nakken. Å fryse ut og fordømme ekstreme miljøer er for lettvint.

Debattinnlegg

Tirsdag la PST fram sin årlige trusselvurdering. Ikke uventet peker de på en problematisk utvikling av et potensielt voldelig islamistisk miljø med kamperfaring fra utlandet.

PST-sjefen brukte sterke ord for å beskrive situasjonen vi nå står i. Hun sa rett ut at samfunnet har sviktet i å forebygge at muslimsk ungdom radikaliseres og tar til seg et ekstremt virkelighetsbilde. Det er en beskrivelse jeg deler helhjertet. Det har ikke vært et tydelig nok fokus på utfordringene det er å vokse opp som en ung, norsk muslim.

Det er noe alvorlig galt når verken foreldre, skole, moskeer eller sosialtjenester klarer å fange opp ungdom som blir radikalisert, før de står på Gardermoen og er blitt PSTs problem. Den største utfordringen i dag er manglende kompetanse på det flerkulturelle. Hjelpeapparatet vet ikke hvordan miljøene fungerer og hvilke utfordringer man står ovenfor i oppveksten. Vi må heve kompetansen slik at de som har mest kontakt med ungdom kan se bekymringstegnene og forstå de underliggende årsakene. I dag faller alt for mange igjennom det sosiale sikkerhetsnettet og det er en berøringsangst i hjelpeapparatet.

Først må vi se på hvilke mekanismer det er som gjør ungdom sårbare for å bli rekruttert av ekstreme og kriminelle nettverk. I de fleste tilfellene er det snakk om utenforskap, identitetskrise og manglende mestring i hverdagen. I de fleste tilfellene er det snakk om dårlig kommunikasjon i hjemmet og familievold som et bakteppe. Det er ungdom som verken føler seg trygge på skolen, i hjemmet eller noe annet sted i samfunnet. De er alene, ser på seg selv som ofre og er lett mottakelige for grupper som vil gi dem styrke og mulighet til å slå tilbake.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man blir et brorskap som forsvarer hverandre og står sammen mot den urettferdigheten man føler seg utsatt for, både i samfunnet og i hjemmet. Å bli med i miljøet er ofte en helt naturlig forsvarsmekanisme. Det er først etterpå man lar seg påvirke av en hatefull ideologi - man står sammen med flokken sin.

Det hjelper ikke når samfunnet bekrefter fiendebildene deres ved å angripe med krigstyper i mediene og beskrive individene nærmest som monstre. Om det er noe de har følt på igjennom livet så er det nettopp det å være fordømt, marginalisert, ekskludert og uten trygghet eller tilhørighet. Vi løser ikke problemet med å sparke hardere og oftere.

Utagerende atferd er som regel et rop om hjelp og et rop om å bli sett. Hvorfor svarer vi med en kald skulder og fordømmelse? Vi er nødt til å se ungdommen og vise at vi er der for dem og ikke imot dem.

Som samfunn er vi nødt til å ta oss selv litt i nakken og tenke at å fryse ut og fordømme ekstreme miljøer er den lettvinte løsningen, som verken på kort eller lang sikt bidrar til å skape endring. Vi er nødt til å ta ungdommens frustrasjon og utfordringer på alvor, og vi er nødt til å klare å finne en plass i samfunnet også til de som har falt utenfor og som føler seg sviktet.

Carl I. Hagen reagerte med skadefryd på den økende bekymringen til PST. Denne utviklingen har han advart mot i alle år sier han. Når skal han forstå at retorikken hans har bidratt til å skape denne følelsen av utenforskap og manglende tilhørighet til samfunnet? Han har ikke bare advart mot denne utviklingen. Han har vært med på å skape den og brukt den kynisk til å bygge opp partiet sitt. Det syntes jeg ikke er noe å skryte av.

KOMMENTARFELTET BLE MODERERT AV DEBATTLEDER TERJE MOSNES.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook