Samfunnets problem, individets skam?

Andelen overvektige i befolkningen øker. Utviklingen skjer raskt, og helsemyndigheter både nasjonalt og internasjonalt slår alarm. Det gjelder å stoppe vektøkningen, ellers kommer overvektsrelaterte helseproblemer til å sprenge de offentlige helsebudsjettene. Nå skal alle nivå i helsevesenet mobiliseres, fra de generelle folkehelsearbeiderne i den ene enden av kontinuumet til gastrokirurgene i den andre. Helse-Norges kamp mot fettet er i gang, godt støttet opp av glansede ukeblader, aviser og andre media som formidler sunnhet, helse og livsstil med nærmest aggressiv iver.

Vi trenger ikke tenke lenge over situasjonen før vi aner potensialet for en skamfølelse i befolkningen med tilsvarende massivitet. Hvis vi følger Verdens Helseorganisasjons klassifisering av vekt i forhold til høyde, såkalt kroppsmasseindeks, er halvparten av det norske folk overvektig. Annenhver nordmann er derfor i målgruppa for vår tids store helseplan – omlegging til en sunn livsstil med regelmessig aktivitet og riktig mat i riktige porsjoner.



De aller fleste klarer å underlegge seg vesentlige endringer i sine livsvaner for en kortere periode. Forskning viser imidlertid at det er svært vanskelig å opprettholde vekttap over tid. Det leder mange ut i en vektmessig berg-og-dal-bane, med en parallelt svingende selvfølelse. For det er vanskelig å beskytte seg mot samfunnets krav til vellykkede borgere. Kontroll av vekta gjennom trening og kosthold er for det første et prosjekt alle forventes å delta i, man anser i tillegg at alle har like muligheter til å lykkes. Veien til skamfølelse blir da kort for de som enten ikke makter å underlegge seg helseregimet, eller som av ulike årsaker ikke responderer på det i form av vekttap.

Men det er ikke sånn at overvektsutviklingen er et resultat av en hel nasjons sviktende opplevelse av ansvar for egen helse. Tidligere generasjoners nordmenn var ikke lettere fordi de var mer disiplinerte og måteholdne. De var rett og slett tynnere fordi deres hverdag la til rette for mer fysisk aktivitet, samt mindre og sunnere mat. Det er direkte feil å gjøre overvekt og fedme til et spørsmål om personlig karakter. Den generelle vektøkningen i befolkningen er langt på vei en naturlig konsekvens av en villet velstandsutvikling. Rask og usunn mat er tilgjengelig på hvert gatehjørne, for en billig penge. Arbeidslivet har effektivisert bort behovet for den enkeltes fysiske yteevne, og hverdagslig forflytning skjer i stor grad med bil.

Et sentralt spørsmål blir da hvorfor ikke alle er like overvektige, når alle stort sett tar del i den samme velstandsutviklingen? Fordi vekt i stor grad framstilles som et enkelt regnestykke basert på forholdet mellom inntak og forbrenning av energi, tapes viktige aspekter ved menneskekroppen og dens samspill med omgivelsene av syne. Det blir da lett å ty til fortolkningen at noen har sterkere viljestyrke og motivasjon til å motstå samfunnets fristelser enn andre. Men det er umulig å forklare individuelle variasjoner i vekt uten å se nærmere på både biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer. Hvordan mennesker innretter seg i forhold til mat- og aktivitetsvaner, kan analyseres i lys av dimensjoner som personlige preferanser, livshistorie, livssituasjon, kjønn, klasse og utdanningsnivå. Måten kroppen reagerer på disse vanene, må i sin tur undersøkes med referanse både til genetiske og fysiologiske forhold hos den enkelte. For å få et helt bilde av de individuelle variasjonene, må i tillegg betydningen vanene har for den enkelte legges til grunn.

Et hovedanliggende når det gjelder behandling av overvekt i Helse Midt-Norge, er å bedre utredningen av den enkelte pasient. Utforming av behandlingsmål og tilrettelegging av behandling og oppfølging skal så skje på bakgrunn av den individuelle utredningen. Dette er et område med stort utviklingspotensial, både organisatorisk og kunnskapsmessig. Når det gjelder behandlingsmål blir det også et spørsmål om å balansere vekt mot faktorer som livskvalitet, arbeidsdyktighet og helse i bred forstand.

Individualisering som løsning på overvektsrelaterte helseproblemer må gjøres med stor forsiktighet, og med særskilt varhet for den enkeltes verdighet. Dette gjelder både på folkehelsenivå og i spesialisthelsetjenesten. Skammen over ikke å «mestre» sin egen kropp har mange avskygninger, og viser seg gjennom ulike uttrykk. For noen dukker den opp i spesielle situasjoner som forbigående rødme, for andre fungerer skammen invalidiserende og kan være årsak til uteblivelse fra behandling. Psykologen Kaufman skriver om såkalt skambaserte syndromer. Dette er i følge Kaufman problematikk hvor selve skamfølelsen utgjør både utgangspunkt (Kari skammer seg) og konsekvens (hun spiser for å dempe sin selvforakt), noe som leder personen inn i en negativ spiral. Spiseforstyrrelser, alkoholisme og selvskading trekkes fram som eksempler på slike syndromer.

Det hviler etter vår oppfatning et særlig ansvar på helsevesenet for å unngå vedlikehold av skamfølelse knyttet til kropp og vekt. Dette ansvaret bør ligge i bakhodet både når vi går ut med generelle anbefalinger og spesialtilpassede behandlingsopplegg. Fordi helsemyndighetene oppfordrer alle deler av helsetjenesten til å ha fokus på overvekt, hviler ansvaret på skuldrene til alle som tematiserer vekt for sine pasienter. Målet må være at det legges til rette for at et mangfold av kropper kan ta del både i aktivitet og nyte gode måltider uten redsel for å være, og gjøre, «feil».

Dette er i stor grad også en oppgave for lokale og sentrale politikere. Det er ikke tilstrekkelig å se på overvekt som et helseproblem «eid» av enkeltindividet og helsevesenet. Overvekt er et kulturelt fenomen som angår alle. Hvis overvekt er noe vi som samfunn ønsker å gjøre noe med må vi se på totaliteten av innbyggernes livsbetingelser!