VONDT BLOD: Minnestedet ved Sørbråten har ført til vondt blod mellom naboer og nasjon. Illustrasjon: Jonas Dahlberg Studio/ NTB Scanpix
VONDT BLOD: Minnestedet ved Sørbråten har ført til vondt blod mellom naboer og nasjon. Illustrasjon: Jonas Dahlberg Studio/ NTB ScanpixVis mer

Samfunnets sorgarbeid

Vi blir ikke ferdig med 22. juli. Vi må aldri bli ferdig med 22.juli. Men det er forskjell på privat sorg og offentlige minne, skriver Andreas Hompland.

Kommentar

22. juli 2011 rystet Norge i vår naive uskyld. Det kunne hende også her, ikke bare i kulturer og under regimer vi føler frykt og forakt for. Massemorderen var ingen importert terrorist, men en norsk nordmann fra Norge. Hans hat og handlinger var en del av vår virkelighet.

Mange trakk et lettelsens sukk da det ble klart at massemorderen ikke hørte til en organisert gruppe, men var et mentalt skakkjørt menneske. Han var en ensom ulv som søkte en flokk i det digitale landskapet. Noen tar steget fra ord til handling.

Den kollektive sorgen hadde sin tid med rosetog, minnemarkeringer og vakre og ettertenksomme ord fra det offisielle Norge. Samholdet var like sterkt som fortvilelsen i det psykologen Atle Dyregrov kaller katastrofens hvetebrødsdager.

Men det er flest hverdager. Det forferdelige normaliseres for de aller fleste; vi må leve med det. For dem som er hardest og mest direkte rammet, er veien tilbake både lang og tung. Tiden kan lege sår, men etterlater også vonde arr og individuelle verkebyller. Når vi andre har gått videre, kan smerten og sorgen bli tyngre å bære for den som er personlig rammet. Vi har hver våre hverdager.

Av hensyn til de overlevende og etterlatte er det mange som føler at det er mest hensynsfullt å la være å rippe opp i det som hendte. Vi kan være medfølende og forståelsesfulle, men ikke dele det vonde fullt ut. Det er viktig å vise respekt for følelsene til alle berørte, pårørende og etterlatte, men fintfølelsen må ikke bli så overdreven at all handlekraft stopper opp. Noen må skjære gjennom. Som i spørsmålet om hva som skal skje med Utøya og minnestedet på landsida.

Med fare for egen sikkerhet gjorde mange naboer til Utøya en formidabel innsats i redningsarbeidet, noe som har satt sine spor. Men naboskapets følelser og eiendommenes verdi kan ikke trumfe nasjonens behov for å markere hendelsene på en varig og verdig måte nær åstedet. Det må skjæres gjennom både fjell, forvaltning og innsigelser.

AUF var raskt ute med løfte om å ta Utøya tilbake. Altfor raskt og altfor bokstavelig, viste det seg. Rivings- og byggeplanene ble opplevd som støtende av mange etterlatte og førte til strid og såre følelser i støttegruppa. AUF har klokelig nok revurdert både prosjektet og tidsplanen, men holdt fast ved at Utøya ikke skal bli liggende som et tomt skall i forfall. Øya skal leve videre og syde av aktivitet - i respekt for de døde.

Alt har sin tid, men for noen stopper tiden opp. De må leve med det vonde og sine måter å sørge på, mens vi andre går videre. Det er forskjell på den private sorgen og lidelsen og det offentlige minnet og felles handlinger.

Det er som i rettsvesenet: De som er rammet av kriminelle handlinger, er de som lider. Som samfunn skal vi vise respekt og hjelpe dem som er rammet og gi dem oppreisning. Men den offentlige oppfølgingen må alltid være noe annet og mer enn summen av individuelle skader og traumer. Samfunnets læring må være av et annet slag.

De forferdelige hendelsene 22. juli rammet enkeltmennesker, og det er enkeltmennesker som bærer sårene videre. Men hendelsene rammet også det norske samfunnet allment. Hatet mot alt det massemorderen hatet, lever videre: Hatet mot muslimer og kvinner, mot den tolerante unnfallenheten, mot AUF og Arbeiderpartiet. Det er hat ingen kommisjon eller dokumenter kan kurere.

Regjeringen har fortjenestefullt tatt initiativ for å motarbeide islamsk radikalisering med Syria som aktuell smittekilde. Men det er grunn til minne om at den politiske voldsbruk som har forekommet i Norge, har kommer fra den ekstreme og nazi-inspirerte høyresida. Gruppene ble bekjempet, men mange likesinnede flyttet inn på nettet der de lever og næres av gjensidig oppmuntring og hatefulle ytringer. Dette hatet og disse konspirasjonene, som er i slekt med tankegodset til massemorderen fra Utøya, er det ikke røsket opp i. Tvert imot har norske politikere og offentlighet av alle slag tatt på seg å forklare at han var en ensom ulv, en gæring uten førere og følgere. Fremskrittspartiet, som han var innom, men ble skuffet over, er renvasket som smittekilde.

Videre, men aldri glemme. Minnes de falne, men alltid huske hvilket tankegods som drepte dem. Være årvåkne mot konspiratoriske miljøer som øser ut hatefulle ord som oppmuntrer og inspirerer til hatefulle handlinger. Det må være vår felles forpliktelse og samfunnets måte å ære minnet om de unge døde på.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook