MÅ TENKE NYTT: En ny fattig arbeiderklasse har oppstått som følge av reguleringen, skriver artikkelforfatter. Foto: Aleksander Andersen / NTB Scanpix
MÅ TENKE NYTT: En ny fattig arbeiderklasse har oppstått som følge av reguleringen, skriver artikkelforfatter. Foto: Aleksander Andersen / NTB ScanpixVis mer

Drosjenæringen:

Samfunnsskadelig taxiregulering

De unge introduseres til aksept for svart arbeid.

Meninger

Framfor at myndighetene regulerer for å optimalisere taxienes rolle som «kollektive privatbiler», som alternativ til privatbil og buffer mot privatbilisme – fordi en enkel taxi kan erstatte opptil 30 privatbiler – så reguleres det ensidig for å beskytte de økonomiske interessene til et fast antall taxieiere. Dette har ført til en sykelig markedsutvikling, ikke ulik den vi så i gamle kommuniststater.

Taxireguleringen har ført til ekstrem prisvekst, kvalitetsforfall og dramatisk kundeflukt. SSB viser at taxiprisene i Oslo økte med 104 prosent bare i perioden 2007 til 2014 og at antallet passasjerkilometer har blitt halvert, bare siden 2007. I dag har Oslo verdens desidert høyeste taxipriser. Så galt har det gått at tilreisende til Oslo i dag advares mot å ta taxi.

Reguleringen skaper ny og moderne aksept for svart arbeid. Dagens unge skyr taxi og velger heller svart transport via sosiale medier eller Uber i gråsonen. Slik introduseres de til aksept for svart arbeid.

Som taxisjåfør kjører jeg stadig færre unge og min dødtid bak rattet har nådd 80 prosent. Vi har begynt å kalle de unge for den tapte taxigenerasjonen. Jeg opplever stadig oftere at unge tilbyr meg cash eller vipps mot å kjøre dem til en lavere svart pris.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En ny fattig arbeiderklasse har oppstått som følge av reguleringen. Taxisjåførene, ansatt av taxieierne, tjener i dag ca. 80 kroner timen og må jobbe minst 70 timer per uke for å få til smør på brødet. Dette fordi taxieiernes sterkt økende prisforlangende har halvert markedet. I dag må de ansatte betale prisen for taxiløyvehavernes mislykkede forsøk på utbytting av markedet og kundene.

Taxieierne tar det behagelige dagskiftet på hverdager, og har ansatte til å kjøre inn penger til seg på kvelder, netter og i helgene. De ansatte jobber bare på provisjon, uten fastlønn. En taxi er som en døgnåpen kiosk hvor de ansatte ikke får betalt hvis det ikke kommer kunder.

Hadde taxieiernes ansatte vært sykepleiere, bussjåfører, lærere – eller andre – med slike forhold, hadde media blåst det opp som sosial dumping og lovbrudd. Men når det gjelder taxireguleringen har ingen ansvar. Myndighetene oppgir at taxieierne kan styre selv, etter eget forgodtbefinnende.

Årsaken til elendigheten er at flertallet av politikerne i Norge mener at taxieiere skal kunne leve av taxiene sine. Derfor har de vedtatt at taxieiere ikke skal plages av nyetableringer, konkurranse, innovasjon, utvikling og annet som kan virke negativt inn på deres inntektsgrunnlag. Dette forklarer eksempelvis hvorfor Oslo kommune har avslått alle som har søkt om taxiløyver, for å kunne lansere nye og mer markedstilpassede lavpriskonsepter for taxi, etter 1999.