Framfor at myndighetene regulerer for å optimalisere taxienes rolle som «kollektive privatbiler», som alternativ til privatbil og buffer mot privatbilisme – fordi en enkel taxi kan erstatte opptil 30 privatbiler – så reguleres det ensidig for å beskytte de økonomiske interessene til et fast antall taxieiere. Dette har ført til en sykelig markedsutvikling, ikke ulik den vi så i gamle kommuniststater.

Taxireguleringen har ført til ekstrem prisvekst, kvalitetsforfall og dramatisk kundeflukt. SSB viser at taxiprisene i Oslo økte med 104 prosent bare i perioden 2007 til 2014 og at antallet passasjerkilometer har blitt halvert, bare siden 2007. I dag har Oslo verdens desidert høyeste taxipriser. Så galt har det gått at tilreisende til Oslo i dag advares mot å ta taxi.

Reguleringen skaper ny og moderne aksept for svart arbeid. Dagens unge skyr taxi og velger heller svart transport via sosiale medier eller Uber i gråsonen. Slik introduseres de til aksept for svart arbeid.

Som taxisjåfør kjører jeg stadig færre unge og min dødtid bak rattet har nådd 80 prosent. Vi har begynt å kalle de unge for den tapte taxigenerasjonen. Jeg opplever stadig oftere at unge tilbyr meg cash eller vipps mot å kjøre dem til en lavere svart pris.