Kollektiv fordømmelse: Statsministerens kontor 22. juli. «Man kan håpe av historien om 22. juli slik blir et endelig oppgjør med ideen om kollektiv fordømmelse av mennesker som er så uheldige å ha felles religion eller etnisk tilhørighet med den ansvarlige for et terrorangrep», skriver kronikkforfatteren. Foto: Holm Morten/Scanpix
Kollektiv fordømmelse: Statsministerens kontor 22. juli. «Man kan håpe av historien om 22. juli slik blir et endelig oppgjør med ideen om kollektiv fordømmelse av mennesker som er så uheldige å ha felles religion eller etnisk tilhørighet med den ansvarlige for et terrorangrep», skriver kronikkforfatteren. Foto: Holm Morten/ScanpixVis mer

Samhold er det beste forsvar

Mye tyder på at militant islam vil bli underminert innenfra på samme måte som Moskva-kommunismen ble.

Det er i disse dager 20 år siden oppløsningen av det kommunistiske Sovjetsamveldet markerte den endelige avslutningen av den kalde krigen. Det sikkerhetspolitiske landskapet endret seg til det ugjenkjennelige på et par år etter Berlinmurens fall. I oppsiktsvekkende stor grad fortsatte man likevel gjennom to tiår å se etter et endimensjonalt fiendebilde, gjennom tunnelsynet fra kikkertene brukt under den kalde krigen. Utover 1990-tallet så man i USA og Vest-Europa en stadig tydeligere tendens til å utpeke militant islam som den nye hovedfienden. Den akselererte dramatisk etter angrepene i USA 11. september 2001. Ti år etter 11. september bør 22. juli nå åpne for erkjennelsen av at 2010-tallets trusselbilde er langt mer sammensatt og mindre oversiktlig enn den kalde krigens var.

Ulikhetene mellom islam og kommunismen er åpenbare og nærmest paradoksale. Mens islam er en 1400 år gammel religion, er kommunismen en relativt ny politisk ideologi - hvor bekjempelse av alle religioner tidvis har vært et framtredende trekk. Likhetene mellom den kalde krigens Moskva-kommunisme og dagens islamske fundamentalisme er likevel iøynefallende. I begge tilfeller er det snakk om autoritære ideologier med et tidvis svært anstrengt forhold til demokrati og menneskerettigheter, som kontrollerer regjeringsmakten i en rekke land, og som har tilhengere innenfor befolkningen i så godt som alle land. Antiamerikanismen er et framtredende trekk ved begge.

Illustrerende nok opplever man på høyresiden at noen av de som på grunn av sin tillit til USA var høyrøstede antikommunister under den kalde krigen, i dag er høyrøstede anti-islamister. Og på ytre venstre kan man oppleve at noen av de som under Den kalde krigen viste forståelse for Moskva-kommunismen som en radikal motvekt mot USA, i dag viser en liknende forståelse for islam.

Likhetene mellom hvordan man i Norge og andre vestlige land ser på muslimske fundamentalister i dag, har også klare paralleller til hvordan man så på Moskva-kommunistene under den kalde krigen. Man opplevde i begge tilfeller en frykt for en tradisjonell invasjon fra en fremmed stat, men samtidig en større frykt for den fiendtlige ideologiens tilhengere her blant oss. Denne frykten gikk over i en kollektiv fordømmelse og diskriminering som har rammet svært mange uskyldige. Den jevne muslim i dagens Norge er like lovlydig og like lite en trussel mot samfunnet som den jevne kommunist var under den kalde krigen. Men unntakene finnes i begge tilfeller - og er på en svært betenkelig måte blitt brukt kollektivt mot en stor og sammensatt gruppe mennesker.

På noen områder har verden gått framover. Det er utenkelig at norske politikere i dag skulle akseptere enn systematisert masseovervåkning og diskriminering av norske muslimer, slik de andre partiene gjorde med kommunistene fra 1948. Men i folkedypet finner man mye av den samme frykten - og mange av de samme aggressive reaksjonene. Vi fikk i Norge en tankevekkende illustrasjon i de første forvirrede timene 22. juli. Mange muslimer og innvandrere opplevde å bli trakassert fordi gjerningsmannen var muslim og innvandrer - lenge før noen visste om han var noen av delene. Den ansvarlige for norgeshistoriens verste terroraksjon var altså en kristen hvit mann fra Oslo. Ingen vil bruke det mot andre kristne, hvite, menn eller Oslo-folk. Man kan håpe av historien om 22. juli slik blir et endelig oppgjør med ideen om kollektiv fordømmelse av mennesker som er så uheldige å ha felles religion eller etnisk tilhørighet med den ansvarlige for et terrorangrep.

Lærdommene fra 22. juli bør også åpne for et bredere perspektiv på terrorfarene i vår tid. På fjorårets EU-statistikk er muslimene illustrerende nok overrepresenterte på arrestasjoner av terrormistenkte, men underrepresenterte på deltakelse i terroraksjoner. Kun tre av nær 250 registrerte terrorangrep kom fra islamister. Langt de fleste kom fra innenlandske nasjonalister, i betydningen militante separatister. I noen land i Sør- og Øst-Europa ser man fortsatt et betydelig innslag av terror fra grupperinger på ytre venstre. Lengst nord på kontinentet, i Norge og Sverige, er det ytre høyre som har utmerket seg med vold og terroraksjoner de siste tiåra.

Konklusjonen må rett og slett bli at man i dagens verden må tenke bredt og følge med ulike ekstreme miljøer samtidig - samt ikke minst bekjempe grunnlaget for ny rekruttering til dem. Det er herunder all grunn til også å holde fokus på Al-Qaida og andre grupperinger innenfor militant islam. Stadig mer tyder imidlertid på at de ikke blir den største terrortrusselen i vårt århundre. Årets fredelige folkelige revolusjoner mot flere diktatoriske regimer i den arabiske verden styrker at krav om demokrati og menneskerettigheter nå er på rask frammarsj blant folk innenfor den muslimske verden.

Islam oppsto mye tidligere enn kommunismen og vil trolig også bestå mye lenger. Men det vil være i en mer moderat og mindre voldelig versjon. Mer og mer tyder på at militant islam vil bli underminert innenfra - mye på samme måte som Moskva-kommunismen ble. Norges og andre vestlige lands viktigste bidrag i kampen mot terror internasjonalt er i så måte vilje til dialog, forsvar av menneskerettigheter, og en politikk som fremmer vekst og utvikling også i muslimske land.

77 drepte og et rasert Oslo sentrum er dramatiske illustrasjoner av hvilken kapasitet til ødeleggelse dagens teknologi gir en vel forberedt person med et hat til samfunnet. Knapt noe land i verden kan gardere seg mot den type enkeltmannsterrorisme. Vår spredte bosetning og vår tradisjon for åpne lokale møteplasser rundt om i landet, gjør enhver idé om fysisk å terrorsikre Norge utopisk. Teknisk terrorberedskap kan styrkes, men aldri bli komplett.

Det beste forsvaret mot framtidige terroraksjoner er akkurat det vi har sett de siste ukene: Et styrket samhold og en styrket tillit mellom ulike grupper mennesker i Norge, og en bred folkelig mobilisering til støtte for demokratiet. Gjerningsmannens angrep på det flerkulturelle Norge har fått flere til å forsvare det. Og hans forsøk på å skremme folk vekk fra demokratisk aktivitet fører til at flere engasjerer seg der. Det er sterkt å håpe at så mange som mulig melder seg inn i politiske partier og at alle møter opp for å stemme 12. september. Det vil sende en sterkt og svært viktig melding til alle mulige terrorister i ulike ekstreme miljøer: Meldingen om at terrorangrep i Norge bare kan virke mot sin hensikt.