Samisk magi

Dobbel dose jazz/pop/ elektronika.

CD: Finsk-norske Niko Valkeapää fikk en meget fortjent Spellemannpris for 2003 i Åpen klasse for sin selvtitulerte debut. Det er i den vidåpne klassen artister som Valkeapää havner, de som ikke kan settes i en enkelt bås – som verken spiller rock, pop, viser eller jazz, men som mikser og trikser innenfor flere sjangrer.

Av mangel på noe annet kan platene til Valkeapää godt kalles verdensmusikk. Den har noe eksotisk over seg. Her er elementer av både pop, jazz og elektronika – og for første gang joiker også den samiske artisten på plate, riktignok ganske forsiktig, på «Geahcan Du» («I See You»). Dessuten samarbeider han, også for første gang på plate, med den samiske popdronninga (og gjestevokalisten) Mari Boine, på «Gula Sami» («The Saami Anthem») – basert på hennes kanskje mest kjente melodi «Gula Gula» og Isak Sabas gamle tekst til «Samefolkets sang».

Fengende

Kautokeino-bosatte Valkeapääs tredje album er også hans mest ambisiøse. For sikkerhets skyld er det et dobbeltalbum i to deler, «Birrat» og «Birra», hvor sistnevnte ligger nærmest den svevende stilen som kjennetegner hans to første album.

Og sjøl om det er Valkeapääs navn som står på albumet, og sjøl om det er hans ord og hans lune stemme vi hører, er komponist, arrangør, produsent og multiinstrumentalist Georg Buljo vel så viktig. Som i 2003 og 2004 er det han som kler opp tekstene til Valkeapää musikalsk, denne gang mer fengende og variert og med et enda større klangregister. Hans kreative kraft løfter hver eneste låt til en sann nytelse.

Pop

Der han på de forrige platene har lagt vekt på mer svevende og dvelende partier, har han på disk nummer én nærmet seg popens virkemidler – uten å gi avkall på den samiske magien som hele tida ligger i bunnen.

Buljo trakterer sjøl gitarer, keyboard og perkusjon. Med på laget har han bassistene Helge Harstad og Gjermund Silset, Ståle Storløkken (keyboard/synth) og et beite rytmesterke musikere som spiller alt fra perkusjon til marimba, xaphoon og trommer – Tom Rudi Torjussen, Helge A. Norbakken, Birger Mistereggen, Ole Andreas Olafsrud, Gunnar Augland, Andreas Eriksen, Ole Jørn Myklebust og Harald Skullerud. I tillegg er Per Willy Aaseruds trompet et sentralt element, mens Gaute Solås bidrar med tenorsaksofon på én låt.

«Rundt og rundt»

Tekstene har ofte referanser til det samiske; til vidda og reindrift – og myggen, som har fått sin egen sang. Etter en oppramsing av en rekke stedsnavn i nord, avsluttes «Ceavccegadgi» slik, ifølge den engelske oversettelsen: «I am eaten by mosquitoes / Arriving home / to Hetta».

Når Valkeapää synger «Birrat Birra», som betyr «Rundt og rundt», på tampen av cd nummer én, føles det som om musikken gjør akkurat det («Round and round I go / I’m joiking my joy», som det heter i oversettelsen). Og når cd nummer to starter med «Modját» («Smil»), kan du se for deg akkurat det. Stemningen er nærmest sakral, men katedralen er vidåpen og har den nordnorske himmelen som tak.

Tilbakelent

Etter den overraskende fengende første disken, framstår disk to som svært tilbakelent, nærmest som en meditativ øvelse der tonene dras lenger ut og får mer rom. Den låta som særlig utmerker seg her er den nesten ti minutter lange avsluttende «Mearra» («The Sea»), mikset av Helge Sten.