Samisk rettshjelp

«Justiskomiteens krav kan bety dødsstøtet for den eneste samiske rettsinstitusjonen i landet.»

I 2000 la den forrige Bondevik-regjeringen fram en stortingsmelding (nr. 25) om fri rettshjelp. Økonomiske, sosiale eller geografiske forskjeller burde ikke være avgjørende for den enkeltes mulighet til å hevde sine rettigheter. Privatpraktiserende advokater skulle fortsatt stå for den offentlige rettshjelpen. Men regjeringen ville også «opprettholde mangfoldet i ordninger og tiltak slik at det totale rettshjelpstilbudet blir mangeartet og dermed kan imøtekomme et variert bistandsbehov i befolkningen». De to offentlige kontorene i Oslo og Indre Finnmark burde fortsette. Justiskomiteen ville stimulere til ulike statlig støttede rettshjelpsprosjekter tilpasset lokale behov, og ønsket «bedre statistikk, bedre undersøkelser, bedre evalueringer, slik at vi får et godt grunnlag for å ta avgjørelser». (Innstilling S. nr. 181 (1999- 2000))

Men justiskomiteen krevde at slike prosjekter skulle drives innenfor rammene av rettshjelpsloven: «Det vil for eksempel innebære at Rettshjelpskontoret Indre Finnmark, for å få statlig støtte, ikke lenger skal gi gratis rettshjelp til alle, men følge retningslinjene for fri rettshjelp.» Det var urimelig med adgang til hjelp for mange flere typer saker der enn andre steder - og særlig at «en formuende, velhavende mann i Finnmark skal få fri rettshjelp på bekostning av folk med lave inntekter andre steder i landet». Fra årsskiftet påla derfor Justisdepartementet rettshjelpskontoret å praktisere rettshjelpslovens begrensninger. Innstrammingen har ført til en dramatisk nedgang i søkningen til kontoret - på hele 75 prosent i første kvartal. Justiskomiteens krav kan bety dødsstøtet for den eneste samiske rettsinstitusjonen i landet.

Planleggingen av kontoret var meget grundig, og baserte seg på norsk og utenlandsk forskning samt erfaringene fra studentrettshjelpen om hvordan en skulle nå ut til vanskeligstilte grupper. Kontoret ble permanent i 1997 etter en omfattende forskningsmessig evaluering, som undertegnede hadde hovedansvaret for. (Se Jon T. Johnsen, «Samisk rettshjelp», Tano-Aschehoug 1997.) Det var to hovedgrunner for opprettelsen:

For det første er Indre Finnmark i realiteten advokatløst. Kommunene i Indre Finnmark har lavt inntektsnivå og høy andel uføre- og minstepensjonister. Ut fra forskningen var det grunn til å anta at rettshjelpsbehovet var meget stort. Det var derfor tverrpolitisk enighet om at området trengte et alternativt tilbud. Poenget var å skape et tiltak som på en effektiv måte kunne råde bot på de åpenbare svakhetene ved den advokatbaserte rettshjelpen - ikke å videreføre rettshjelpslovens system.

For det andre dekker kontoret de samiske kjerneområdene i Norge. Samene har status som urfolk. Som andre siviliserte stater har Norge sluttet seg til menneskerettskonvensjonene om å verne minoriteter mot diskriminering og gi urbefolkninger reelle muligheter til å utvikle sitt språk og sin kultur - også rettskulturen - på egne premisser. En egen grunnlovsbestemmelse garanterer dette.

Rettshjelpskontoret skal bidra til å sikre samenes menneskerettigheter i rettsapparatet etter konvensjonene om urfolk og mot rasediskriminering - som i art. 5 a fastslår samenes rett til lik behandling for alle organer som håndhever lov og rett.

Hva har så rettshjelpskontoret utrettet i de snart femten årene det har vært i drift? Søkningen til kontoret har vært oppsiktsvekkende høy. Hver sjette innbygger i de tre kommunene henvendte seg til kontoret i den første treårsperioden. Ikke noe annet rettshjelpstiltak kan vise til en tilsvarende oppslutning. Særlig familierett, forbrukerrett, fast eiendom, erstatning og forsikring, reindriftsrett samt gjeld er tallmessig store sakstyper. På tross av at kontoret var åpent for alle, traff det målgruppen for fri rettshjelp godt, og bedret fri-rettshjelp-dekningen kraftig. Prismessig er kontoret klart konkurransedyktig med den advokatbaserte rettshjelpen. Det liberale saksinntaket var i tråd med de samiske kommunenes egne ønsker. De ville ha et åpent, imøtekommende tilbud for alle uansett samisk eller norsk herkomst, hvor det avgjørende var om man hadde et seriøst juridisk problem. Evalueringen av kontoret ga en overbevisende dokumentasjon av at dette er den klart mest effektive måten å nå de fattigste og mest ressurssvake gruppene av samer på.

Diskriminering kan ha mange former - fra den åpne, direkte undertrykkelsen av samisk kultur og særpreg som vi praktiserte fram til slutten av femtitallet gjennom fornorskningspolitikken - til «systemdiskriminering» som består i regler og praksis som faktisk fører til urimelig forskjellsbehandling uten at dette er intensjonen. Mens den åpne, direkte diskrimineringen ser ut til å ha opphørt, avdekket sakene ved kontoret en nokså utbredt systemdiskriminering i et stort spekter av sakstyper - bl.a. innen reindrift, overføring av fast eiendom og helsetjenester. Samiske rettsoppfatninger om arv, familieoppløsning og rådighet over eiendom er fortsatt ikke likestilt med norske i lovverket. En viktig sakstype har vært erstatning til samer som ikke fikk en effektiv skolegang på grunn av fornorskningspolitikken. Mange av dem har måttet leve som tilnærmet analfabeter. Et fond på ca. 75 millioner for eldre samer er nå under utredning.

Norsk rett har ikke sjelden framstått som et redskap for maktutøvelse i strid med samenes rettskultur. Dette har skapt en rotfestet holdning om at det er klokest å ha minst mulig med det norske rettssystemet å gjøre. Kontoret fanger opp en stor gruppe samer som ikke mestrer den offentlige forvaltningens krav om norskferdighet og kjennskap til vanlig praksis. Nesten tredjeparten av klientene oppga at de ikke ville oppsøkt kontoret dersom alt personale var norsk. Et slikt kontor ville ikke ha tilstrekkelig innsikt i og forståelse for samiske forhold og tankegang. Det ble oppfattet som en menneskerett å kunne kommunisere med en jurist på eget språk. Det styrket selvfølelsen at samene hadde et eget juridisk kontor - med samer og for samer.

Hva innebærer justiskomiteens pålegg om å innrette virksomheten etter rettshjelpslovens regler? Det er godt dokumentert i forskning at slike silingsordninger støter bort store grupper av de som er berettiget til fri rettshjelp. De ønsker ikke å bli stemplet som fattige eller er redde for store egenandeler. Når kontoret mistet tre fjerdeparter av klientene, er det dessverre grunn til å tro at atskillige rettshjelpstrengende som går inn under loven, blir skremt bort, og at mange av dem vil lide rettstap på grunn av måten rettshjelpen nå blir tilbudt på. Diskrimineringen av samer følger heller ikke den snevre avgrensningen i rettshjelpsloven. Den foregår også i andre sakstyper og følger heller ikke inntektsgrensene. Storparten av de diskrimineringssakene som hittil har nådd kontoret, vil i framtiden forbli skjult.

Justiskomiteens ønske om å styrke mangfoldet i rettshjelpstilbudet mister troverdighet når forskningen om rettshjelpskontoret virker helt ukjent for komiteen, og den viste seg uvillig til å bevare tiltakets særpreg. Komiteen nevner heller ikke at kravet om å følge rettshjelpslovens regler vil svekke samenes menneskerettsvern mot etnisk diskriminering vesentlig og uthule deres grunnlovsvern. Stortingsmeldingen omtaler også et nylig opprettet offentlig senter mot etnisk diskriminering i Oslo som yter innvandrere vern mot urimelig forskjellsbehandling uansett økonomi eller sakstype. Men noe krav om at dette senteret må følge rettshjelpslovens grenser, kreve egenandeler og henvise dem som faller utenfor til advokat, finner vi ikke i innstillingen fra justiskomiteen. Hvorfor våre nye landsmenn skal behandles bedre enn våre gamle, er den også taus om.

Sametinget krever nå endringer i rettshjelpsloven for at det samiske folket skal få et fullverdig tilbud. Vi har hatt valg og fått en ny justiskomité. Den bør sørge for rammevilkår som bevarer og utvikler Rettshjelpskontoret Indre Finnmark som en sentral samisk institusjon - før det er for sent.