Samleie i stedet for samarbeid

- I Murmansk er det mange nordmenn, og særlig mange fra Finnmark. De kommer hit og vil ha seg et godt knull og drikke mye, ja, de aller fleste kommer bare derfor, smiler «Alexandra» (ca. 30) til meg på hotell Poljarny Zori (Polarstjernen) i Murmansk, i den lille kafeen her.

Dette hotellet er de fleste nordmenns yndlingsinnkvarteringssted i byen, med sin store kafeteria i første etasje der maten er billig, mangfoldig og god, med egen garderobe og inngang på siden av bygningen. Det er 50-tallsnostalgi over dette stedet for oss nordmenn, det har jeg alltid før blitt sjarmert av. Den lille kafeen er nedenfor mot hovedinngangen, og der har det alltid vært hyggelig å ta en ettermiddagspils eller en kaffe. Men ikke nå lenger. I kveldingen inntar horene og deres halliker stedet. Murmansk by er litt større enn Oslo, med rundt 600000 innbyggere.

RENOVERINGEN AV

deler av hotell Poljarny Zori regnes som ett av veldig få vellykkede prosjekter som Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har bidratt til i form av økonomisk investering og støtte. Det er store forbedringer i lokaliteter, teknologi som telefontilgjengelighet, et nytt businessenter med komplett internettkommunikasjon, minibank (en gang den eneste i hele Murmansk). Men hva med økningen i horetrafikken? Alexandra og hennes medsøstre har med seg og sine medhjelpere og halliker, og mange lag av de mange ansatte. Nå har de inntatt og overtatt alle disse etablissementene her på mitt tidligere yndlingshotell, dag som nattetid. Til daglig underviser hun som lektor eller lærer i kjemi, men får ikke lønna si regelmessig som de fleste andre offentlig ansatte. Og lønna er selvfølgelig lav. På en til tre dager tjener hun månedslønna si her, alt etter flaksen med antall og sjenerøsitet ifra kunder, selvsagt. - 100 prosent av norske menn er slik. Kanskje 60- 80 prosent av dem kommer fra Finnmark, alt etter som? Businessmen, det kaller de seg, jeg vet ikke om jeg tror på alt de sier om det. Enkelte har fortalt meg at det er billigere å reise hit enn til Thailand. Det er veldig få unntak blant norske menn, de finnes, men de er heller sjeldne. Men det er jo bra for meg!

DET HAR VÆRT LAVSESONG

et par måneder nå. Som i alle «Sydenland» på grunn av værforholdene, mener hun. Det sterke, arktiske lyset lokker livet, men også lystene fram nå. Alexandra er kledd i et altfor kort skinnminiskjørt, har flotte sko og er litt unaturlig, billig og utfordrende sminket og frisert. Hun har råd til gode sko, et par koster ellers nesten en hel vanlig månedslønn. Jeg spør henne hvorfor hun som så ressurssterk og flott, orker å holde på? - Det spiller ingen rolle for meg; menn vil ha fitta mi eller noe annet, det spiller ingen rolle. Kvinnenes eget syn på seg selv og sin salgsverdi har endret seg siden 1993 da jeg var i Murmansk første gang, og jeg har vært her mange ganger siden da, forrige gang seint i november 1998. Tidligere kunne jeg også selvfølgelig registrere at noen av de samme norske menn som satt sammen med meg på flyet, og sto i samme kø i Tromsø eller Kirkenes og den eviglange passkontrollen i Murmansk, noen med glinsende gullring på ringfingeren, liten eller stor vom, var litt interessert i noen kvinner og forsvant en time fra den store restauranten på Poljarny Zori med en jevnaldrende kvinne. Før var det i liten og mer diskré målestokk. Kvinnene holdt seg i bakgrunnen.

ALEXANDRA NAVNGIR FLERE

menn med posisjoner i Norge som er horekunder på hotellet, noen av dem har vært hennes kunder. Eller hennes kompanjongers. En nordmann på vel 50 år peker på sin nye kjæreste på cirka halvparten av hans alder. Han er fast i Murmansk en gang i måneden. Hun har veldig bleket hår og drikker softdrinker og ser seg rundt. Kanskje etter nye muligheter? Hun er hans tredje «kjæreste» på ett år. Det er et slags hierarki blant horene på Poljarny Zori: Men alt kommer an på hvilken mann som vil velge akkurat deg. Også vi som tilfeldigvis kommer innom den lille kafeen og i baren seinere på natta, blir øyeblikkelig vurdert både av mennene og kvinnene der, og bemerkningene og blikkene fra kvinnene i alle aldre er lite pene. «Hun er for gammel eller hun er for stygg,» eller liknende. Latter. Mennene ser selvfølgelig litt i en annen retning når de skjønner at jeg er norsk. En av dem som er her, er «Liza». Til daglig lege. Hun vil egentlig ikke snakke, men sier: - Vi er faktisk flere fra helsesektoren som går her en til tre kvelder og netter i uka. Vi helsearbeidere og andre offentlig ansatte har dårlig råd og får dårlig betaling, og veldig uregelmessig betalt. Mange menn spanderer på oss. Det hjelper familien min å være her. Moren min får skikkelig mat, bedre mat.

DE PROSTITUERTE

kvinnene har nå fått en slags selvsikkerhet eller en frekkhet seg imellom som jeg aldri har sett før i Russland, og det har de fått kanskje takket være norske menns «innsats»? Men den gamle stoltheten er borte. Gjennomsnittlig levealder for menn er rundt 48 år i Murmansk fylke, 58 år ellers i Russland, mange av disse høyt utdannede horene drømmer om en framtid i Finnmark, 20 mil unna. Jeg hjelper en av de eldre av horene når vi er på toalettet. Hun ser ikke at skjørtet blir med i trusa etter hennes nødvendige besøk, og flirer litt over både sin aldersmessige overvekt og appelsinhuden som er tydelig under strømpene. Men hennes «takknemlighet» varer bare i ti sekunder: Venninnen i det andre avlukket kommer ut for en ny sminkerunde, og kommenterer både venninnens eget dumme uhell og meg i mindre hyggelige termer. Jeg går innom baren og blir der i tre minutter, fordi alle menns blikk, menn fra Asia som Norge vurderer meg slik: «En ny og ukjent hore?» Det er en svært ubehagelig følelse. To nordmenn som jeg gjenkjenner, er i lokalet. De stortrives med å være i fokus, de oppvartes og koser seg og er virkelig i sentrum. Minst to, tre kvinner er rundt dem i løpet av tida, kvinnene har varierende alder og utseende. - Jeg betaler ved inngangen, jeg betaler Security, jeg må betale alle før jeg får komme inn, sier Alexandra. Hennes hallik heter «Vladimir» (ca. 30) og er høyt utdannet, men har nå bestemt seg for en ny framtid og frir til meg, selv om han har kone og et barn ... Det er også et enormt ubehag å høre at det er akkedering og knullelyder rundt rommet mitt mye av tida den drøye uka jeg bor på hotellet, med tiltakende styrke mot helgenes poler. Tror de opplyste norske mennene at horene koser seg? Eller at lysten øker ved at de kan spare noen rubler eller fattige tiere på et slags rituelt prutingsforspill?

RETT OVER GRENSA

i vest fra Murmansk kjemper en stor kommune, Tana, mot trafikken av russerhorer. Der er den i ferd med å ødelegge et helt lokalsamfunn. I Murmansk ødelegger den samme trafikken nå mange av utviklingsmulighetene for et videre, godt og sunt Barents-samarbeid, i hvert fall den delen som skal innbefatte nordiske kvinner. For hvem setter pris på å bli vurdert som hore hele tida? Det er stille i trafikken de tre dagene konferansen om «Kvinners liv i Barentsregionen» går av stabelen, og hotellet har mange av deltakerne som gjester. Men før og etter er prostitusjonen den synligste del av hotellets virksomhet. Konferansen hadde blant annet kvinners helse og muligheten til å utvikle egne mikrokredittordninger som tema, og fikk mange russiske kvinner i tale; kvinner som gjerne vil satse på en bedre framtid. Da blir det et paradoks at så mange norske menn satser på det motsatte. Og lettere galgenhumoristisk: Hvorfor har det gått i stå med de fleste av mannsinitierte rent kommersielle prosjekter i hele Barentsregionen?

KOPLINGSINDUSTRI: I Murmansk er kopling mellom russiske kvinner og vestlige menn blitt en hel industri. Livet er ikke til å holde ut for enslige kvinner i et kaotisk Russland.