Samlere i nye spor

I kveld åpner en utstilling av Tore A. Holms samling i Stenersenmuseet, etter å ha vært på vandring både i norske byer og presentert av spanske kunstinstitusjoner. Denne aksen mellom Norge og Spania speiles også i samlingens sammensetning.

Den skiller seg dermed ut fra den tradisjonelle orienteringen mot pariserskolen, som før forente smaken for utenlandske kunstnere hos kunstens private liebhabere her til lands. Dette preget også «husverten» Rolf E. Stenersens virksomhet.

  • Dreiningen mot nye kunstneriske regioner og ulike tendenser preger flere av de norske privatsamlingene, som har vært vist for offentligheten siden begynnelsen av 90-åra. Selvfølgelig mest markant i Astrup Fearnley-museets omfattende utvalg av britisk, tysk og i det siste også nordamerikansk kunst. Erling Nebys samling, som er presentert i flere land, har ingen nasjonale preferanser, men er tydelig profilert gjennom hovedvekten på konkretismen. Motpolen markeres av Jack Helgesen med sin sans for outsidere fra den dansk/svenske duoen Henrik Plenge Jacobsen/Jes Brinch til de utfordrende USA-kunstnerne Paul McCarthy og Andres Serrano. Mens Sten Stenersen har fulgt i farfarens fotspor med sin opprinnelige satsing på yngre hjemlige malere.
  • Fascinasjonen for en særlig sektor innenfor malerimediet går også tydelig fram av Holm-samlingen. Katalogen viser til en treffende definisjon av dette maleriet fra den franske kunstskribenten Jean-Dominique Rey, som framholder kunstnere med evne til spenningsskapende samspill mellom visjonære og visuelle kvaliteter. Her framtrer Arne Ekeland og Antoni Tàpies som portalfigurene for en slik praksis. Både den avdøde nordmannens ekspressive «Vaskedag» med dristig dripping-teknikk fra 1945 (!), og den fortsatt aktive katalaneren med sitt grep om talende motsetninger av riss i stoff og ting som tegn er viktige verker.
  • Andre arbeider avviker fra denne karakteren, og preges av klart kalkulerte former med samtidig forførende og fortettete stoffvirkninger. Her fins interessante konstellasjoner mellom emosjonelt stemte strukturer hos irsk-amerikanske Sean Scully og Bjørn Sigurd Tufta på den ene siden, og det mer distanserte og velartikulerte spillet med farge og stoff hos «emigrantene» Olav Christopher Jenssen og Clay Ketter. Slik viser vandreutstillingen at også samleren er underveis.