ELTER ELLER ELSKER? Erik Hillestad nye versjon av «Ja, vi elsker» er ment å være mer inkluderende enn originalteksten - men er ekskluderende fordi den er så politisk. Her synger Det Norske Solistkor nasjonalsangen. Foto: Arve Henriksen/Scanpix.
ELTER ELLER ELSKER? Erik Hillestad nye versjon av «Ja, vi elsker» er ment å være mer inkluderende enn originalteksten - men er ekskluderende fordi den er så politisk. Her synger Det Norske Solistkor nasjonalsangen. Foto: Arve Henriksen/Scanpix.Vis mer

Samlesangen

Erik Hillestads versjon av «Ja, vi elsker» er mindre og ikke mer inkluderende - ambisjonen til tross.

Har «Ja, vi elsker» gått ut på dato?

Ja, mener Erik Hillestad i Kirkelig kulturverksted. I det musikalske prosjektet «Norge, mitt Norge ...?» har han samlet norske forfattere og artister for å skrive og spille inn nye versjoner av de norske nasjonalhymnene fra 1800-tallet. De nye sangene er oppdatert til å handle om asylpolitikk og oljepumping og har en politisk brodd originalene mangler. Ambisjonene er høvelig høye.

- Vi ønsker å omdefinere ideen om Norge, sier Hillestad til NRK.
- Det norske «vi» er et helt annet nå. 

Hillestad er klar over at de satiriske tekstene kan virke kontroversielle, men sier også at prosjektet er «fylt av en positiv glød for at vi kan skape et folk som forstår Norge på en måte som er inkluderende».

Resonnementet er pussig. Det som er kontroversielt, er splittende. Politikk handler per definisjon om uenighet, om motstridende og gjensidig utelukkende ambisjoner. I det øyeblikket du lader en sang med et politisk budskap, lukker du den. Da samler den de som er enige i innholdet, mot de som er uenige.

Dette er også grunnen til at Halvdan Sivertsens «Kjærlighetsvisa» ofte mangler sitt tredje vers nå den avsynges i bryllup og barnedåper og andre arrangementer som skal bringe familier og venner sammen i et fellesskap. Alle - ok, de fleste - synes det er fint å snakke om en god bok i mild pilsrus. Ikke alle mener at vinden fra høyre snart bør snu. Om Norge skal bli inkluderende, «må vi ikke stenge grensene og bare tenke på hvordan vi kan holde oljen for oss selv», sier Hillestad. Med ett slag sørger han for at de som mener Norge bør føre en restriktiv asylpolitikk og bruke oljen til å berike landet, begge deler legitime standpunkt i et demokrati, ikke kan føle seg hjemme i prosjektet hans.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som en del av sitt prosjekt har Hillestad selv skrevet en ny tekst til «Ja, vi elsker». Den begynner slik: «Ja, vi elter dette landet/mens det åpner seg/til et vi som vet å blande/folk som kom vår vei».

Det er en ganske interessant tekst, overraskende underfundig til å være satire, som snarere enn noe statisk, skildrer et Norge som eser ut og omslutter stadig mer, som grådig forsyner seg av verdens oljebrønner. Hillestad legger vekt på endring og ikke kontinuitet, det tvetydige mer enn det entydige, kritikk fremfor hyllest. «Kritisk» og «tvetydig» er vanligvis kvalitetsmarkører og honnørord nå det er snakk om litteratur. Men de er ikke akkurat kriterier for en god nasjonalsang.

En nasjonalsang skal nemlig ikke speile mangfoldet i en befolkning, men finne minste felles multiplum. Det er derfor tekster som har en viss samlende kraft, nesten alltid består av velformulerte klisjeer. Om en hel befolkning, unge og gamle, menn og kvinner, med bakgrunn i forskjellige klasser og religioner og etter hvert flere etnisiteter, skal kunne synge samme sang med hånden på hjertet, uten å gå på akkord med seg selv, må innholdet være særs generelt.

Bjørnstjerne Bjørnsons høystemte tekst er faktisk spesielt godt egnet til dette formålet. Den handler om båndene til det eneste alle de syngende har til felles - alle har foreldre, alle har et hjemland. Den minner om en historisk forankring som er lett å glemme i en fragmentert tid. Den mangler, heldigvis, brutaliteten til Marseillaisen («Fiendens urene blod skal vanne våre åkre») og knefallet for det kongelige i «God Save the Queen». Saganatten fra 1859 kan tenkes å appellere lenge etter samfunnsdebatten har flyttet seg fra oljepolitikk og asylspørsmål.

Så er det ikke alle som synes det er naturlig å takke den Gud som omtales i andre vers, men de færreste er så militante i det standpunktet at de ikke kan stemme i når anledningen oppfordrer til det. Også vi, nå det blir krevet.