Samling og «Sår»

STOCKHOLM (Dagbladet): Moderna Museets ry baserer seg både på en særegen samling og spennende utstillinger. Med raden av nye rektangulære rom lykkes institusjonen på Skeppsholmen atter i å manifestere mangfoldet og spenningen i denne kombinasjonen.

Etter mange års magasinering får man ikke bare oppleve gjensynet med viktige arbeider fra en av Europas fremste samlinger, men presentasjonen preges også av et nytt blikk på den nære kunsthistorien. Museumssjef David Elliot har latt noen av sine yngre intendanter få frie hender i monteringen, og resultatet er en ny vri som både åpner for et annet perspektiv og virker vitaliserende på verket. Her handler det mindre om å korrigere etablerte synsmåter, og mer om en strategi som sikter mot at forhistorie og samtid kan komme i en mer aktiv dialog med hverandre.

Ikke pekefingrer

Derfor er det heller ikke snakk om pedagogiske pekefingrer, og særlig har Iris Müller-Westermann - med flere års fartstid fra Munchmuseet - hatt en heldig hånd i sin regi av den internasjonale samlingen. Hennes grep med å sette Marcel Duchamps en gang så provoserende pissoar - «Fontene» - opp mot det nyklassiske maleriet «Kilden» av Picasso, peiler direkte på posisjonene til to av seklets sentrale motpoler. Kontrastene dem imellom blir videre et utspring som forløser overraskende tematiske livstråder til popkunstneren James Rosenquists maleri «I love you with my Ford», Kiki Smith-installasjonen av en spermie-strøm i glass, og det konsentrerte skriket i Brancusi-skulpturen «Den nyfødte».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kronologiens kart gjelder heller ikke når bilismen i den framtidsfikserte futuristen Ballas maleri settes på kollisjonskurs mot Jean Tinguelys skranglende antimaskineri, men i likhet med Mondrian og minimalisten Judd kan de korrespondere på andre plan. Derimot følger Cecilia Widenheim seklets gang i sin presentasjon av svensk 1900-tall. Hun tar startpunkt hos en visjonær veiviser som maleren August Strindberg, slår seinere av tempoet i en etappe med mellomkrigstidas surrealisme i Halmstad-versjon, øker på med ekspressiv styrke fra Staffan Hallström og Torsten Renqvist, før de siste generasjoner med sprang fra Olle Kåks til Cecilia Edefalk samles under samme lys.

«Sår» som signal

Den oppløftende stemningen av kreativt overskudd i samlingene slår over i sin dramatiske motsats på åpningsutstillingen «Sår», som har undertittelen «Mellom demokrati og forløsning i samtidskunsten». Det er en mønstring som ikke bare markerer Moderna Museets nye sentrale plass på kunstkartet. Den signaliserer også noe om det ståsted 48-åringen David Elliot arbeider ut fra og har vunnet stor respons for, siden han i 1976 tok over ledelsen og siden løftet Oxford Museum of Modern Art opp fra en provinsiell posisjon.

I katalogen skriver Elliot: «Det premiss som denne utstillingen bygger på - at parallellene mellom kunsten og livet nå på en mer behagelig og kreativ måte kan oppfattes i en moralsk-estetisk enn i noen ideologisk motivert mening, hvor underforstått eller skjult denne er - skulle vært utenkelig for et decennium siden.» Selv om de teoretiske forutsetningene springer ut fra opplevelsen av 90-tallets «postideologiske» situasjon, skjærer såret som urovekkende metafor gjennom hele modernitetens tidsavsnitt i den utstilte kunsten.

Gericault og Munch

Elliot og gjestekurator Pier Luigi Tazzi lar «Sår» intoneres med et oppspill fra kvartetten Théodore Gericault, Edvard Munch og brødrene Dinos og Jake Chapman. Franskmannens malerier av giljotinerte hoder og amputerte lemmer fra tidlig 1800-tall fungerte som ledd i en samfunnsmessig anklage, mens Munchs «Marats død» forvandlet Davids framstilling av revolusjonsheltens offergjerning til et martyrbilde over kunstneren. Den britiske brødreduoen degraderer derimot Goyas grafiske krigsprotest til plastdokker, som minner om produkter fra dagens kyniske leketøysindustri.

Både amerikaneren Kienholz' hospital-tablå fra tidlig 70-tall og i ukrainske Kabakovs ti år yngre installasjon kutter sår-metaforen inn i samfunnskroppen, mens veteranen Louise Bourgois fra USA river opp arrene over biografiske smertepunkter i den uhyggelige bur-konstruksjonen «Passage Dangereux». Der den unge engelske fotografen Richard Billingham viser sine sår ved å eksponere barndomshjemmet som intimsfærens inferno, fokuserer hans nordirske kollega Sharon Lockhart unge ofre for blodig samfunnsmessig vold i Londonderry.

Skjult lidelse

Spanske Juan Munoz' opphengte skikkelse mumler mekanisk - men uhørlig - om sin smerte, mens lidelsen sprenger seg fram med betongens tyngde gjennom sitt skjul i møbelobjektene til Doris Salcedo fra Colombia. Når argentinske Victor Grippo kobler elektriske ledninger til poteter, forbinder han også eksperimentet på matvarene med menneskeskjebner underlagt torturen i sitt land. Kroppen martres videre gjennom video, maleri, installasjon og fotografi, og med «Sår» har Moderna Museet laget en utstilling som går under huden.