Samling på topp

Radiohead føyer sine mange personligheter sammen til en utfordrende og vakker helhet.

ALBUM: Ordet kompromiss er ikke nødvendigvis forbundet med noe positivt i musikken, det kan stå for feighet, for utydelighet, for ujevnhet, eller rett og slett middelmådighet.

På Radioheads sjuende plate får vi derimot servert et sjeldent lykksalig kompromiss, en overraskende helhetlig og fullendt sammenføyning av de mange sidene i Radioheads ofte splittede personlighet.

Det er et nydelig lite album, ti sanger på til sammen 42 minutter, som freidig finner sin plass i rockens tidsånd på egne premisser - som vanlig.

Gyllen middelvei

Også forrige album «Hail To The Thief» (2003) bar preg av et Radiohead på leting etter en slags gyllen middelvei. Den var klart mer rockpreget og konvensjonell i uttrykket, kanskje ikke helt tilbake til «The Bends», men i hvert fall i dialog med klassikeren «OK Computer», og slik sett et steg tilbake fra de hvileløse og knatrete, teknoinspirerte «Kid A» og «Amnesiac».

Disse to var på sin side plater som ble elsket av mange og hyllet som eksperimentviljens, egenrådighetens og den artistiske frihetens seier på et karrieretidspunkt da Radiohead kunne blåkopiert «OK Computer» gjentatte ganger til forlystelse for både plateselskap og fans.

Men disse søskenplatene desillusjonerte, «The Bends»-nostalgikere holdt seg for øyne og ører og ventet på at dette elektronikatullet snart skulle gå over. De skulle bare visst. «Hail...» hadde da også låter og passasjer i direkte forlengelse av sine forgjengere, men uten at disse opplevdes som noen fullintegrert del av dette tilbake-til-gitarene-uttrykket. Det var Radiohead-personlighetene oppstilt på rekke og rad.

Maksimal smak

Radiohead selger sistealbumet «In Rainbows» på nettsiden sin - og du bestemmer prisen. Foto: Promo
Radiohead selger sistealbumet «In Rainbows» på nettsiden sin - og du bestemmer prisen. Foto: Promo Vis mer

Det er altså her «In Rainbows» overgår sin forgjenger med god margin, og derfor også blir en mye mer interessant plate.

Her er storslagen, urolig sårhet smeltet sammen med stressede trommemaskiner, her er fingerspissblødende rock med heseblesende beats og svulmende melodier, orkestrert skjønnhet og ettertenksomt vemod mikset med snirklende gitarer og desperate hyl, vokalt gnål og putrende trommeslag i vakker samklang, android paranoia, desperasjon og samtidsfrykt satt i system - alle ingrediensene som på ulike måter har kjennetegnet Radiohead puttet i ei gryte og kokt lenge på svak varme for maksimal smak.

«In Rainbows» er bånn gass, hel ved og full pakke. Hvis du i tillegg tar med at i hvert fall tre-fire låter skriver seg rett inn i en kresent utplukket Radiohead-kanon - den rørende skjønne «Nude», den jagende, intense «Weird Fishes/Arpeggio» og bortimot dub/jazz-svulstige «House Of Cards». Fjerdenominasjonen går til åpningssporet «15 Step», som setter tonen for albumets operasjonsmodus og samtidig eksemplifiserer den sømløse regrupperingen av de mange forskjellige Radiohead-utgavene.

«In Rainbows» er kompleks og tilgjengelig på samme tid, imøtekommende selv om den er søkende, leken selv om det er fokusert, stor selv om den er liten.

Da blir det ikke så interessant hvorvidt plata er svakere enn «OK Computer», mindre banebrytende enn «Kid A» eller mindre av en streit rockskive enn «The Bends». Den er en av Radioheads beste plater, enkelt og greit.

«In Rainbows» kan bestilles som lydfiler på bandets hjemmeside til en fritt valgt pris.

LES OGSÅ JAN OMDAHLS KOMMENTAR: «En mørk dag for platebransjen».

Samling på topp