Samling på topp

Radiohead føyer sine mange personligheter sammen til en utfordrende og vakker helhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ALBUM: Ordet kompromiss er ikke nødvendigvis forbundet med noe positivt i musikken, det kan stå for feighet, for utydelighet, for ujevnhet, eller rett og slett middelmådighet.

På Radioheads sjuende plate får vi derimot servert et sjeldent lykksalig kompromiss, en overraskende helhetlig og fullendt sammenføyning av de mange sidene i Radioheads ofte splittede personlighet.

Det er et nydelig lite album, ti sanger på til sammen 42 minutter, som freidig finner sin plass i rockens tidsånd på egne premisser - som vanlig.

Gyllen middelvei

Også forrige album «Hail To The Thief» (2003) bar preg av et Radiohead på leting etter en slags gyllen middelvei. Den var klart mer rockpreget og konvensjonell i uttrykket, kanskje ikke helt tilbake til «The Bends», men i hvert fall i dialog med klassikeren «OK Computer», og slik sett et steg tilbake fra de hvileløse og knatrete, teknoinspirerte «Kid A» og «Amnesiac».

Disse to var på sin side plater som ble elsket av mange og hyllet som eksperimentviljens, egenrådighetens og den artistiske frihetens seier på et karrieretidspunkt da Radiohead kunne blåkopiert «OK Computer» gjentatte ganger til forlystelse for både plateselskap og fans.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer