Samliv og livskriser

Medregnet smått og stort, gjendiktninger og samproduksjoner, barnebøker og dikt i utvalg er «Bernhards mor» Obrestads utgivelse nr. 41. Det har vært store sprang i hans forfatterskap, men på sett og vis også en indre linje.

I bunn og grunn har jærbuen aldri sluppet taket i ham - selv ikke da han herjet som verst i rollen som maoistisk hoffpoet. Mye vann har løpt i havet siden den gang, og i de seineste år har vi møtt en mer nyansert og neddempet forfatter, blant annet i hans tre biografier og i hans øvrige utgivelser om Garborg og Kielland.

Årets utgivelse likner en slags vending i forfatterskapet. Ett er at han skriver på bokmål. Det har han også stedvis gjort før (f.eks. i Kielland-biografien), og både den og «Bernhards mor» vitner om at Obrestads sikre stilfornemmelse ikke er begrenset til nynorsk. Men vendingen handler også om en større opptatthet av psykologiske problemstillinger, en vending som likeledes er innvarslet i biografiene. Men bak det psykologiske ligger de eksistensielle spørsmålene: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvilke valg har jeg tatt, og hvorfor? Hva har jeg gjort med mitt liv?

Morsbunden

Bokas undertittel, «En drøm», er litt misvisende - både entallsformen og substantivet. Selv om drømmer spiller en viss rolle, er det ikke en drøm som gjengis. «Bernhards mor» er en roman der ulike teksttyper er integrert - dagboknotater, brev, osv. - innenfor en ramme der en yngre mann framstår som redaktør og utgiver av en bok der denne mannen gjengir og føyer sine egne kommentarer til den egentlige hovedpersonen, Bernhards, notater og til de private samtalene han har ført med ham.

Tematisk bestemt er romanen en bok om samlivsproblemer og midtlivskriser - men både formen og tilnærmingsmåten er annerledes enn vi har vært vant til fra 1980-årene. Katalysator for krisen er morens plutselige død, og hennes bortgang aksentuerer også samlivsproblemene. Bernhard aner at det er noe muffens og plages av en mistanke om at den livsfriske moren har valgt å ta sitt eget liv. Etter kort tid kommer han over en bunke ukjente brev, undertegnet B. De stammer fra 1946 og avslører at moren hadde hatt et forhold på si' kort tid etter at hun og det Bernhard alltid har tross var hans far, ble gift.

Det er denne oppdagelsen som gir støtet til den morsbundne Bernhards selvransakelse, som bl.a. tar form av en serie dagboksnotater i perioden 9.- 27. februar 1997. 50 år gammel blir han nødt til å ta innover seg at hele hans oppvekst var bygd på fortielser og løgner, og ikke nok med det. Med ett slag tvinges han også til å forholde seg til tanken på en ny far.

På ganske elegant vis lar Obrestad tre mannsrøster spilles ut mot hverandre: «redaktørens», Bernhards og Bs (brevene fra 1946 blir sitert i sin helhet). Rent språklig kunne han kanskje gjort litt mer ut av forskjellene mellom dem. Selv om han eksperimenterer til en viss grad med forskjellene mellom radikalt og moderat bokmål, glir i alle fall de to førstes stemmer langt på vei over i hverandre. Brevene er derimot, som rimelig kan være, mer «høystemte» og «poetiske», til tider slik at det blir litt for mye av det gode. Men det hører vel kjærlighetsbrevsjangeren til? Samtidig lar forfatteren tre kjærlighetsforhold spilles ut mot hverandre - som speilbilder og i sine gjensidige likheter og forskjeller.

Innesluttet

Problemene i forholdet mellom Bernhards foreldre gjentas i forholdet mellom Bernhard og hans kone. Til tross for at det er moren han ser opp til, likner han mer på den innesluttede mannen som har vært i fars sted, og han spør seg selv om han kunne blitt en annen, også som samlivspartner, hvis han hadde kjent til den rette sammenhengen. Og endelig, og mer som et forsiktig akkompagnement enn et utviklet motiv, antydes det at også «redaktøren» sliter med tilsvarende samlivsproblemer.

«Bernhards mor» er ingen «stor» roman, men både som komposisjon og som psykologisk studie har den åpenbare kvaliteter. Ikke minst gjør den oss spent på hvilken retning Obrestads forfatterskap fra nå av vil ta. Om spørsmål omkring opphav og samliv vil bli et hovedanliggende, torde det ikke komme som noen overraskelse.