LYKKELIGE DAGER: De lover hverandre gode og onde dager. De gode blir hans, de dårlige hennes. I én eneste scene møtes Heine Totland og Heidi Gjermundsen Broch i «The Last 5 Years» - bryllupsscenen noenlunde midt i forestillingen. Foto: John Andresen, Scenekvelder
LYKKELIGE DAGER: De lover hverandre gode og onde dager. De gode blir hans, de dårlige hennes. I én eneste scene møtes Heine Totland og Heidi Gjermundsen Broch i «The Last 5 Years» - bryllupsscenen noenlunde midt i forestillingen. Foto: John Andresen, ScenekvelderVis mer

Samliv på skeive

Som forestilling er «The Last 5 Years» i bedre balanse enn kjærlighetsforholdet den portretterer.

MUSIKAL: Et fem år langt kjærlighetsforhold skildres fra begge sider. Hans og hennes. Forfra og bakfra.

Han, spilt og sunget av Heine Totland, forteller historien kronologisk.

Hun, spilt og sunget av Heidi Gjermundsen Broch, starter med slutten og beveger seg bakover.

Selvbiografisk Da Jason Robert Brown skrev «The Last 5 Years», sto han selv midt oppi et samlivsbrudd med klare likhetstrekk til det i stykket. Det bærer teksten preg av.

Forestillingens mannsfigur - basert på Brown selv - er ikke nødvendigvis mer sympatisk enn kvinnefiguren - basert på hans ekskone. Men han forstås bedre av forfatteren.

Han framstilles som mer sammensatt, mer aktivt handlende.

Han tar valg. Hun forholder seg til dem. De er begge langt mer opptatt av hans følelser enn av hennes.

For ham er de fem årene de er sammen en tid i medgang. Han lykkes i forfatterkarrieren. Damene flokker seg om ham. Selvtilliten vokser.

For henne er det en tid i motgang. Hun får ikke skuespillerjobber. Hun mister troen på seg selv, i den grad hun noen gang hadde den. Hun tviler på seg selv, og all den oppmuntring han gir henne, og til slutt går lei av å gi henne, hjelper ikke.

Hun blir klengete. Han søker ut.

Misforholdet mellom de to er et åpenbart problem for forholdet. Er det også et problem for forestillingen?

Mindre enn man kunne tro. Johan Osuldsen har fått mer ut av «The Last 5 Years» enn grunnmaterialet skulle tilsi. Og selv om det er et skjevforhold mellom rollefigurene Lena og Eivind, er det på ingen måte slik at Totlands rolletolkning overskygger Gjermundsen Brochs.

Nyansering Brown har selv gitt sin kvinnefigur større emosjonelt spenn i melodilinjene enn i tekstlinjene.

Johan Osuldsen og Heidi Gjermundsen Broch har kompensert ytterligere gjennom å gi henne et kroppsspråk, en stemmebruk og en mimikk som gjør det klart at hun har mer temperament og mer personlighet enn hennes replikker skulle tilsi.

Slik kan norske Lena sies å ha mer dybde enn amerikanske Cathy. Totlands Eivind har også i seg et snev av tvetydighet.

Bunner hans selvhevdelse egentlig i usikkerhet? Er han egentlig så framgangsrik som han vil tro?

Heidi Gjermundsen Broch og Heine Totland møtes til duett kun én gang i forestillingens forløp. Imellom brukes dreiescenen aktivt for å holde de to, miljøene de lever i, og fiolinist Ragnhild Lien, som opptrer i statistroller som andre kvinner, i bevegelse. Telefonen er en mye brukt rekvisitt.

Men likevel: Med en struktur som består av sunget enetale etter sunget enetale blir ikke formen veldig dynamisk.

Da er lydbildet mer vitalt. Ikke bare fordi forestillingens fem musikere - Trond Akerø-Kleven, Jan-Øyvind Grung Sture, Ragnhild Lien, Kristian Edvardsen og Tove Margrethe Erikstad - spiller live på scenen, men også fordi Browns musikk formidler følelser med større kompleksitet enn hans tekster er i stand til.

Osuldsens fornorskede oversettelse tilfører et ekstra lag av humor til den norske oppsetningen.

LEVENDE: Musikerne Trond Akerø-Kleven, Jan-Øyvind Grung Sture, Ragnhild Lien, Kristian Edvardsen og Tove Margrethe Erikstad tilfører vitalitet. Foto: John Andresen, Scenekvelder.
LEVENDE: Musikerne Trond Akerø-Kleven, Jan-Øyvind Grung Sture, Ragnhild Lien, Kristian Edvardsen og Tove Margrethe Erikstad tilfører vitalitet. Foto: John Andresen, Scenekvelder. Vis mer