Samliv til spott og spe

Sprelsk og likefram kjønnssatire.

BOK: Det er synd på menn. Lik hunder i mørket tumler de styrløse omkring uten å finne tryggheten de søker. Og kvinnfolka er ikke alltid like forståelsesfulle. De har sine greier, og det er ofte noen andre greier enn mannfolkas. Kvinner og menn er ikke likt skrudd sammen, og ut av det kommer det som kjent mye spetakkel. Det er dette spetakkelet Sande gjør greie for i den siste boka si.

Det er lett å tro at forfatteren tar mannens parti i «Hundar i mørket», men så enkelt er det ikke. Mannen som fører ordet her, er innbarka ungkar, og filosoferingene hans er tuftet på erfaringene til broren, som ikke bare er enkel å være gift med, og som et annet sted får passet sitt påskrevet av sin bedre halvdel. Og i en annen og temmelig ramsalt tekst, «Still got the blues» - om en halvgammel mann som er nær ved å voldta venninna til dattera si på en bluesfestival - utleveres mannekjønnet til spott og spe. Satiren rammer altså begge kjønn, og den kan være både brutal, underfundig og rett på sak.

«Hundar i mørkret» er ei novellesamling, men det er de samme personene som går igjen, med de to brødrene som de viktigste gjennomgangsfigurene. Det er ikke nettopp frøkenprosa Sande dyrker, men skildringen av forholdet mellom de to brødrene er både fin og nennsom. Han har et godt grep om personkarakteristikken. En harsk humor preger det hele, og Sande er ikke den som holder seg tilbake. Han kaller en spade en spade og kjønnsorganene ved sine rette og folkelige navn.

Før ville man ha sagt at en tekst som «Nattpularen» ikke egnet seg for kvinneører. Nå er det som kjent likestilling på dette punktet. Uansett er historien om kona som i all uendelighet løser kryssord på senga før det eventuelt kan bli tale om å ta fatt på det mannen helst vil, en grovkornet, men like fullt morsom, ekteskapssatire. Dårlig er heller ikke «Konemor», en tekst med motsatt fortegn, som spiller på menns velkjente og grenseløse behov for kvinnelig omsorg når livet går imot dem.

Den parodiske selvbiografien «Mitt liv som Gro» bør også nevnes. Historien om vår fremste kvinnelige politiker beveger seg på kanten, men holder seg på den rette siden, takket være den forløsende humoren som gjennomstrømmer hele boka. Hvorfor ikke droppe kryssordet og ta Sande med i senga isteden?