TETTERE: Ap-leder Jonas Gahr Støre i samtale med LOs nyvalgte leder Hans-Christian Gabrielsen på LO-kongressen.
TETTERE: Ap-leder Jonas Gahr Støre i samtale med LOs nyvalgte leder Hans-Christian Gabrielsen på LO-kongressen.Vis mer

Ap og LO

Samlivet mellom Ap og LO blir heftigere

Jonas Gahr Støre har avsluttet sin politiske læringsreise og satt kursen mot venstre. Sammensmeltningen av Ap og LO er nesten total.

Kommentar

LO-kongressen er en forsamling av jordnære kvinner og menn. De foretrekker det konkrete framfor det teoretiske. Men også LO-folket trenger brann i hjertene og opplevelsen av å være en del av noe stort og opphøyd. Derfor hender det at LO-kongressen i raske avsnitt kan minne om et politisk pinsemøte der predikantene pisker opp stemningen med lovsang og løfter om en høyere himmel. F.eks. når avtroppende LO-leder Gerd Kristiansen tyr til det lyriske og utpeker fagbevegelsen til en kraft på høyde med kjærligheten, vinden og havet. Ordene fant hun hos dikteren Stig Holmås. Likevel traff Kristiansen kongressens egentlige hovedtema med en renere klang da hun siterte den gamle LO-lederen Ole O. Lian (1868 – 1925): «Den faglige og den politiske bevegelse er som to årer som arbeiderklassen ror sin båt fram mot strømmen».

At Arbeiderpartiet og LO har et tett samarbeid er ikke akkurat noen nyhet. Ap ble stiftet i 1887 av folk fra fagbevegelsen, og det formaliserte faglig-politiske samarbeidet har fungert siden 1928. Nå bekrefter både Arbeiderpartiets landsmøte og LO-kongressen at samlivet er heftigere enn på lenge. Jonas Gahr Støre har tatt Holmenkollbanen til Youngstorget og gjort fagbevegelsen til en hjørnestein i sin politiske plattform. Gerd Kristiansen snakker begeistret om en ny og dypere kontakt med partiet og dets ledelse. Og viser at denne kjærligheten ikke er løse ord eller skrift i sand. Torsdag bevilget LO ti millioner kroner til Ap, opp fra seks mill. på forrige kongress. SV fikk to mill. og Senterpartiet en til valgkampen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pengene er selvsagt viktige, men det underliggende fellesskapet er maktpolitisk langt mer interessant. Også organisatorisk er LO og Ap sammenfiltret på mange nivåer. Det gjelder sentralt der Samarbeidskomiteen mellom parti og fagbevegelse spiller en viktig rolle. Også lokalt er samarbeidet formalisert, og har ofte stor betydning for de politiske løsninger som velges i viktige saker. Her snakker vi om et politisk bakrom offentligheten sjelden får noe innsyn i.

Det faglig-politiske samarbeidet kan karakteriseres om en politisk bytte- og leveranseavtale begge parter har fordeler av. For Ap er det av enorm betydning å ha adgang til de mangfoldige ressursene LO representerer.

920.000 medlemmer er en slik ressurs. Som Gerd Kristiansen sa det, rettet direkte til Jonas Gahr Støre: «90 prosent av LOs medlemmer sier de vil bruke stemmeretten. Og minst 60 prosent av oss vil ha deg som statsminister». Selv om det ikke er en garantert leveranse, er hjelp til å sikre godt over 400.000 stemmer en enorm fordel. Fagbevegelsens kontinuerlige finansiering er selvsagt også av stor betydning. Samtidig er det viktig å ikke undervurdere LOs politiske bidrag. Fagbevegelsen representerer det som gjerne kalles «hverdagslivets eksperter», og gir viktige innspill som vitaliserer politikken.

Fordelene for LO er også tydelige. Samlivet gir en unik adgang til å delta i, og påvirke, politiske beslutninger. På noen viktige områder, særlig innenfor arbeidsmiljø, velferdsrettigheter og prioriteringer i den økonomiske politikken, er LOs innflytelse meget stor. På LO-kongressen gikk Jonas Gahr Støre langt når det gjelder politiske løfter på disse feltene. Det gjorde han vel vitende om at løfter til denne forsamlingen er å betrakte som harde pakker, ikke myk konfeksjon. Støre bekreftet det bildet som nå har tegnet seg over en tid: Han vil ha et tettere samarbeid med fagbevegelsen, større vekt på statlig eierskap, en aktiv næringspolitikk der statsbedrifter får en viktig rolle, han vil reversere skattereformene, endre reglene i arbeidslivet og bruke mer på velferdstjenester. I sum kan det sies at Støre tar den økonomiske politikken i retning venstre, men at alliansepolitikken går mot sentrum (KrF og Sp).

Når sosialdemokratiske partier over hele Europa ser ut til å bli blåst over ende, kan det tettere samlivet mellom Ap og LO virke som en god strategi. Som effektiv motgift i kampen mot høyrekreftene. Spørsmålet er om det er noen løsning for framtida, eller bare forlenger en stivnet historisk tradisjon. Når LO langt på vei blir en valgkamporganisasjon for Ap, overkjøres den betydelige indre minoriteten som foretrekker andre partier. Mange av disse opplever det intime forholdet som et fremmed eierskap som svekker fagbevegelsens autonomi. Når andelen yrkestakere som organiserer seg synker ned mot 50 prosent, ringer det noen bjeller. Men de vil ikke ledelsen i LO og Arbeiderpartiet høre.