ALBUM: Daniel Kvammen brukte kort tid på å bli hele pop-Norges favorittgeiling. Lune og lettbeinte hverdagsbetraktninger, som ofte var alvorstyngede men aldri navlebeskuende sentimentale, uimotståelige melodilinjer og generelt god stil gjorde han til en sikker vinner.

Nynbar

Plate nummer to har fått tittelen «Vektlaus», om det er tilskrevet en tilstand, så er det også ganske beskrivende for musikken 28-åringen bedriver. Selv om temaene kretser rundt samlivsbrudd og lengsel, blir låtene hans aldri tunge og ugjennomtrengelige. De svever friksjonsfritt avgårde i all sin nynbare og elegante prakt.

Elegant er også et nøkkelord her. Kvammens sanger er aldri bryske eller tar brå vendinger, de er musikalsk søkende og nysgjerrige, men alltid behagelige og imøtekommende. Det høres kanskje ut som om Kvammen er redd for å være skarp og konfronterende. Slik er det ikke, han er bare en fremragende formidler som vet å porsjonere ut i riktige doser.

Høyt og lavt

«No har eg begynt på dessa tusen stega heim, men denna vegen er så kald og skeiv / og eg som trudde at me to skulle gå her i lag, men det blei rett og slett ikkje noko av», synger han Kvammen over noen vare pianoakkorder i åpningslåten «Ingenmannsland» før sangen eksploderer i et postpunk-anthem som Morrissey sikkert ville ha misunnet han tilbake i The Smiths glansdager.