Foto: Anne Valeur
Foto: Anne ValeurVis mer

Anmeldelse: Daniel Kvammen - «Vektlaus»

Samlivstrøbbel for Daniel Kvammen

Slikt blir det god musikk av. 

ALBUM: Daniel Kvammen brukte kort tid på å bli hele pop-Norges favorittgeiling. Lune og lettbeinte hverdagsbetraktninger, som ofte var alvorstyngede men aldri navlebeskuende sentimentale, uimotståelige melodilinjer og generelt god stil gjorde han til en sikker vinner.

Vektlaus

Daniel Kvammen

5 1 6
Plateselskap:

Jansen Plateproduksjon

«Daniel Kvammen har hatt trøbbel med kjærligheten i det siste. Den slags blir det god musikk av. «Vektlaus» lever på alle fronter.»
Se alle anmeldelser

Nynbar

Plate nummer to har fått tittelen «Vektlaus», om det er tilskrevet en tilstand, så er det også ganske beskrivende for musikken 28-åringen bedriver. Selv om temaene kretser rundt samlivsbrudd og lengsel, blir låtene hans aldri tunge og ugjennomtrengelige. De svever friksjonsfritt avgårde i all sin nynbare og elegante prakt.

Elegant er også et nøkkelord her. Kvammens sanger er aldri bryske eller tar brå vendinger, de er musikalsk søkende og nysgjerrige, men alltid behagelige og imøtekommende. Det høres kanskje ut som om Kvammen er redd for å være skarp og konfronterende. Slik er det ikke, han er bare en fremragende formidler som vet å porsjonere ut i riktige doser.

Høyt og lavt

«No har eg begynt på dessa tusen stega heim, men denna vegen er så kald og skeiv / og eg som trudde at me to skulle gå her i lag, men det blei rett og slett ikkje noko av», synger han Kvammen over noen vare pianoakkorder i åpningslåten «Ingenmannsland» før sangen eksploderer i et postpunk-anthem som Morrissey sikkert ville ha misunnet han tilbake i The Smiths glansdager.

Låtmessig er han høyt og lavt. Fra temposterke saker som nevnte «Ingenmannsland», via classic rock-flørtende, «Om du vil ei gong til» og gulvfylleren «Me dansar ikkje for moro skyld» til den gapevakre semiballaden, «Her kjem samtida». Om du liker det storslagent, tar «Skostredet» deg til de store høydene med røff messingblås i bunn og et Susanne Sundfør-sakralsk stemningsleie.

Utvidet palett

Håkan Hellström får et stort og velmenende smil i «Me dansar gatelangs gjennom sorg og synd». Det finnes mange nikk i den retningen, men i sum viser «Vektlaus» at Daniel Kvammen har jobbet mye med å utvide den musikalske paletten. I tillegg har han en vokalsignatur som gir han et særpreg mange i samme feltet sliter med.

Når plata i tillegg er finfint balansert dynamisk og temperaturmessig, og ellers forbilledlig skrudd sammen - det er en detaljrikdom her som bobler til overflaten litt etter litt - da må man vel bare enkelt og greit konstatere at Kvammen er på et gildt sted om dagen.

Mer i vente

«Når livet er mørkt og du ikkje kan sjå, og står der aleine utan veg og mål / Då skal du hugse det eg si til deg, det beste ventar fortsatt, for deg og meg».

Daniel Kvammen har bare så vidt kommet i gang.