STILLHET: «Abort. Foster. Embryo. Smak på de ordene. Jeg har vært stille lenge. Hvorfor?», spør kronikkforfatteren. 
Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
STILLHET: «Abort. Foster. Embryo. Smak på de ordene. Jeg har vært stille lenge. Hvorfor?», spør kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Samme det. Samme det.

Jeg vil snakke om hva som skjer når du er i abortprosessen og etterpå. For hvem faen passer på deg da?

Meninger

Reservasjonsrett. Abort. Foster. Embryo. Smak på de ordene.

Jeg har vært stille lenge. Hvorfor? Kanskje har jeg ønsket at samfunnsdebattantene har skullet kjøre seg ferdig, tømme seg. Kanskje har jeg vært feig. Kanskje har jeg bare ikke vært klar. Samme det. 

Feigheten visualiserer seg i min manglende stemme. Min manglende kraft, mitt manglende rop, min gelatinaktige ryggrad. Den ryggen som har stoppet meg i å tale min sak. Det stopper nå. Nå. 

Jeg gikk igjennom to aborter for et par år siden. Den ene gangen på grunn av en skjødesløs prevensjonstabbe, men allikevel meget motvillig. Den andre gangen fordi jeg tydeligvis er en sånn ekstra fruktbar en. En potensiell superfødekvinne som ikke nødvendigvis tar til meg alt av hormoner i form av p-piller. Samme det. Det kan diskuteres i hjel. Og det orker jeg ikke.  Jeg tenker mest på den første. Da jeg kom til nummer to, måtte jeg stenge av hjernen. For å redde meg selv.

Jeg vil ikke snakke om hva som foregår når man skal bestemme seg og bli henvist til en såkalt abortlege. Jeg vil ikke snakke om reservasjonsrett, fastleger, om religiøse overbevisninger, eller om hvordan det føles å sitte på det venterommet på gynekologisk poliklinikk. Jeg vil snakke om hva som skjer når du er i abortprosessen og etterpå. For hvem faen passer på deg da? 

Artikkelen fortsetter under annonsen

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Da jeg tok kirurgisk abort, var jeg så uheldig å være gravid med en mann som ikke klarte å engasjere seg. Konsekvensen av hans panikk, var at min venninne måtte spontant ta seg fri fra jobb for å følge meg til sykehuset da min mann plutselig ikke dukket opp som avtalt. Det gikk fint. Sånn noenlunde, i alle fall.

Jeg, den meget motvillige abortpasienten, lot sykepleiere injisere uvisse medikamenter i mine blodårer før inngrepet. Medikamenter som skulle roe meg ned. Væsker og piller som gikk inn i kroppen min for å roe både skjelving, sorg og raseri. Til tross for tung medisinering, gråt jeg som et lite barn da jeg ble trillet inn på operasjonsstuen.

Da jeg ble bedt om å klatre over til den gynekologiske stolen, med kun en bomullstrøye og ingenting nedentil, gråt jeg enda mer. Allikevel visste jeg at den første pillen, den som drepte barnet som vokste inni meg, den var tatt — og det var med andre ord ingen vei tilbake.

Så jeg spriket med bena, mens tårene rant, og håpet at legen som sto der ikke skulle dømme meg. At hun skulle forstå. At dette kjærlighetsbarnet mitt, det måtte forsvinne. Av hensyn til han. Barnefaren. Som tillot seg å kalle det en løsunge, til tross for at vi etterhvert hadde kjent hverandre godt. Mens tårene rant og narkosen ga sin virkning, forsvant jeg, uten selv å merke det. Med nakne, sprikende lår, og en angst og sorg jeg aldri hadde kjent på tidligere.

Det var godt, å forsvinne fra en ydmykelse så sterk som jeg aldri hadde kjent før. Alle som har lest seg litt opp på kirurgisk abort, vet hva som foregikk mens jeg var i narkose. Den iskalde kirurgen og den meget medmenneskelige anestesilegen sugde ut og knuste fosteret mitt. Dro det ut i en slange, og førte det over i en beholder. En beholder som i sykehusterminologi rent oversatt er merket søppel. Det fosteret, eller barnet, som jeg hadde sett sprelle som en reell skapning på en skjerm kun få uker tidligere. Mitt uønskede kjærlighetsbarn.

Det barnet som bare jeg ville ha, og hadde tenkt meg en fremtid med, men ikke turte å beholde. Av frykt for barnefarens reaksjoner, og min egen frykt for å ikke oppfylle mitt eget indre ønske om å skape en kjernefamilie. Alenemor, et ord jeg ikke var i stand til å relatere meg til. Jeg elsket barnet mitt. Inderlig. Det barnet jeg ikke fikk beholde.

Det er umulig å sette ord på hvor mye jeg ønsket den lille klumpen som vokste i livmoren min. Det barnet jeg fremdeles tenker på ofte og savner følelsen av, to år etter.Samme det. Abort er grusomt, det er jævlig, det er psykisk aldeles ødeleggende, og det er forferdelig å våkne opp fra inngrepet. Helt alene. For ingen slipper forbi den døren. Om det så er din aller beste venninne.  På en oppvåkningsavdeling omringet av sykepleiere som har sett dette litt for mange ganger før. Robotsykepleiere. Der, bak et slitent forheng kom jeg til meg selv.

Jeg lå og hikstet og gråt og hadde det forferdelig. Det føltes som tusen, nei millioner, sløve kniver som sakte punkterte meg i  magen. Så nærme et ønske om å dø hadde jeg aldri vært før. Uten privatliv. På en langrekke med mange andre kvinner som delte samme skjebne som min. Men aldeles alene. På et tidspunkt kom det noen og satte noe i venflonen min. For å roe meg. Det var det. Jeg sluttet å gråte og sovnet. Samme det. Jeg sier det igjen, samme det. Alt gikk etter boken. Som sykepleierne er opplært til. Distansere seg. Fjerne seg fra hva man faktisk har vært med på å fasilitere. 

Da jeg ble skrevet ut, noen timer senere, fikk jeg med meg et skriv. Der sto det noen punkter. Dersom kroppen, og da spesielt underlivet reagerer slik og slik, ta kontakt med oss på telefon slik og sånn. Flott. Jeg følte meg noenlunde trygg. Og dro hjem. I drosje, med min beste venninne ved min side. Hun holdt hånden min, selv om jeg ikke ville. Sjåføren prøvde å kjøre smalltalk, men alt jeg tenkte på, omtåket av narkose og diverse beroligende midler, var at jeg ikke skulle blø utover lavkost-sanitetsbindet jeg hadde fått utdelt.

Samme det. Helsevesenet byr på dårlige sanitetsbind. Det er heller ikke poenget. Man kan blø mye, og det gjør på noen måter ingenting. Det som gjør noe, er at man blir overlatt til seg selv. Ja, en abort er selvvalgt. Men hva ligger bak disse valgene? Hvem gjør det av fri vilje? Hvem føler seg tvunget? Hvem har ikke noe valg uansett hvordan man snur og vender på problemstillingen?

Og viktigst: Hvem sliter med det store og ekstreme valget i etterkant? Har vi, samfunnet, tenkt nok på disse kvinnene? Hvem ligger våkne om nettene? Hvem får problemer med å spise? Gå på jobb? Hvem skammer seg? Hvem får dårlig selvtillit? Selv om det å utføre en abort er et såkalt frivillig inngrep? I hvor mange tilfeller er det faktisk nettopp frivillig? I hvor mange tilfeller ligger det uheldige omstendigheter bak som trigger valget? Mest sannsynlig er dette særdeles utilgjengelig statistikk. Fordi det er for vondt, og kanskje for feil å rette søkelyset mot. 

I mitt tilfelle ble det en såkalt særdeles enorm kjempesmell. Jeg sørget. Jeg røkte. Jeg drakk. Jeg fikk søvnproblemer. Jeg vurderte å ta permisjon og flytte hjem til foreldrene mine. Lyve og si jeg var utbrent, og legge meg i fosterstilling på det fremdeles urørte pikerommet mitt. Jeg vurderte å reise utenlands. Og bli der. For alltid. Jeg lå i sengen og nektet å stå opp. Jeg tviholdt på babyappen jeg hadde lastet ned på iPaden min tidlig i svangerskapet. Holdt skjermen inntil meg som at det var det reelle barnet mitt. Inn mot magen. Som at barnet mitt fremdeles eksisterte i en digital verden.

Uke for uke. Selv om det var over. Venninnene mine gråt, og bakte kaker i håp om at jeg skulle få i meg noe næring i all sorgen og fortvilelsen min. Jeg klarte så vidt å se dem i øynene, takket nei til kake og tok meg litt mer vin mens jeg så ut vinduet og sørget over både barnet mitt og han som sviktet.

Samme det. Igjen. Nesten to år etter alt, begynner jeg å bli ferdig med det, mentalt sett. Samtidig gjør jeg meg noen tanker om at kanskje kunne jeg brukt sørgetiden min på noe annet. Jeg kunne, dersom jeg hadde selvtilliten til det, kanskje klart å starte en relasjon med en ny mann. Eller bare vært glad i meg selv. Dratt på en ferie, tatt mer vare på familien min, gitt jernet på jobb. Eller bare sett meg i speilet og tenkt at jeg var noe, at jeg var verdt noe.

Kjære helsevesen, jeg vet at det var min feil. Det var jeg som var uforsiktig og ble gravid. Men kunne dere ikke, på det grønne arket jeg fikk med meg hjem en forferdelig vinterdag i 2012, i tillegg til å informere om smerter og feber og symptomer og jeg vet ikke hva. Kunne dere ikke puttet på den enkle setningen: Hvis du drikker altfor mye vin i dagesvis, gråter og hører på musikk så mørk at du ikke engang ante at den eksisterte, ikke har orket å vaske håret og har utviklet dreads, Jamaicasstyle,  og angrer så dypt at du nesten ikke kan leve med deg selv: Ring dette nummeret, så skal vi prøve å hjelpe deg! Vi kan ikke gi deg barnet ditt tilbake, men kanskje vi kan gjøre sorgen din lettere å bære? 

La oss fortsette å kjempe for kvinners rett til abort og hylle vår rett til å velge, men la oss også huske på at det ligger mange historier i alle inngrepene som blir utført i løpet av et år.  I 2012 ble det utført 15 216 av dem. Det er med andre ord 15 215 andre unike historier, unike mødre og unike ufødte barn fra nettopp det året. Hvor går grensen mellom frivillighet, lettelse, tvang og skam? Hvor mange angrer? Hvor mange sliter i ettertid? Et spørreskjema jeg aldri ser for meg at vil ligge printet på grønt papir på venterommet på gynekologisk avdeling på Ullevål. Svarene hadde blitt for vanskelige for oss, uansett.

Samme det, samme det. 

På grunn av hets og usaklige kommentarer er vi dessverre nødt til å stenge kommentarfeltet i denne artikkelen.