«Sammen er vi mindre alene»

Høyrevridd romantikk

FILM: Audrey Tautou sjarmerte en hel verden som den eksentriske "Amelie fra Montmartre". Hun har utvilsomt dette spesielle, udefinerbare som verken kan læres eller kjøpes for penger. Det hjelper, men er ikke nok til å redde denne franske feel good-filmen.

Vaskehjelpen Camille (Tautou) lider av anemi og er emosjonelt skadeskutt. Philibert er latent homofil, kommer fra pen bakgrunn, men lever nå av å selge postkort. Kokken og kjekkasen Franck er hedonist, uten å ha noen glede av det. De er ensomme i mengden, men for stolte til å innrømme det, både over for seg selv og omgivelsene. Ikke har de mye penger heller, så de finner ut at å dele hus er å slå flere fluer i en smekk. Gamle og unge i harmoni under samme tak. En søt tanke. Men troverdig?

Veteranen Claude Berri ("Jean de Florette") er produsent, regiansvarlig og delansvarlig for manus, basert på bestselgeren til Anna Gavalda. Håndverksmessig er det solide saker. Men jeg har problemer med det jeg opplever som en litt klam høyrevridd "bli din egen lykkes smed"-filosofi, som kanskje oppleves som helt korrekt i dagens Frankrike. Hvis vi bare alle sammen sluttet å kreve og klage, og i stedet tok vare på hverandre, ville vi frigjøre samfunnet for mange problemer, det være seg bolignød, eldreomsorg, utgifter til psykisk helsevesen – you name it. "Sammen er vi mindre alene" framstår som som en romantisk komedie, men er også noe annet.

Søt film med vond bismak.