Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sammenbrudd og refleksjoner

Robert Smithson har nærmest blitt synonym med begrepene «jordkunst» og «land art», men allerede installasjonen av åtte tonn glasskår utenfor den store utstillingen i Museet for samtidskunst - som åpner i dag - stiller spørsmål ved en posisjon som ofte forbindes med naturmaterialer og økologisk bevissthet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Robert Smithson

Én ting var at amerikanerens åpenbare fascinasjon ved det kasserte materialet - som her er iscenesatt til å spille ut reflekser i dags- og kunstlys - peker mot en samfunnsmessig horisont. Installasjonen speiler industrialismens forfall, og et framtidig perspektiv hvor glasset - og sivilisasjonen - kollapser gjennom energitap og total oppløsning i amorf materie. Tittelen «Kart av knust glass (Atlantis)» rommer også en tidsakse bakover , og åpner forestillinger om en innholdsmessig parallell mellom det synliggjorte sammenbruddet i den skjøre installasjonen og mytologien om det sunkne kontinent. For Smithson - og utallige etterfølgere på dagens kunstscene - var referansene som viser ut over installasjonen viktigere enn hva den rammer inn av optisk spektakulært spill.

Fra jord til ord

Den referanserike veien fra jord til bilder og ord preger i enda sterkere grad filmen om «Spiral Jetty», som så fabelaktig formidler minnet om den 400 meter lange spiralformete steinmoloen som Smithson i 1970 anla i Great Salt Lake i mormonerstaten Utah (som forlengst er oversvømmet og slik deler skjebne med Atlantis). Den urgamle formen - laget av moderne anleggsmaskiner som beveger seg med karakter av å være dagens dinosaurer - er filmet fra helikopter, slik at den folder seg ut som et forsteinet tegn på den algefargete og saltholdige vannflaten. Spiralen speiler solrefleksene i sin midte, og refererer slik til lyset som kalender og «klokke» i megalittiske monumenter som Stonehenge. Smithson starter filmen med bilder av soleksplosjoner, og avrunder med en sekvens hvor det 6650 tonn tunge monumentets kosmiske perspektiv blir filmatisk forbundet med spiralformete stjernetåker - før den slutter i et dokumentarisk stillbilde fra konstruksjonen av visjonen i klipperommet.

Smithson - som også ringet inn en gammel mormonsk myte om Saltsjøens skjulte forbindelse med Stillehavet i moloens rom - ble for alvor kjent gjennom filmen. Vi ser ham selv løpende utover/innover spiralen, i en merkelig dobbeltrolle av forfulgt Hitchcock-aktør og deltaker i et arkaisk rituale. Inntil han viser en annen side av sin signatur, ved å stoppe overraskende opp ved moloens slutt i romantisk Caspar David Friedrich-positur. Det ligger også stoff til at Smithson skulle få en mytisk status i hans tragiske død, som skjedde ved en flystyrt under arbeidet med å fotografere hans siste land art-prosjekt - «Amarillo Ramp» i Texas-ørkenen. Parallellen til den myteomspunne forgjengeren Jackson Pollocks dramatiske livsslutt i et bilkræsj ligger der, men utstillingen vitner om at også Smithsons betydning har en solid kunstnerisk basis.

Viktig bakgrunn

Museet for samtidskunst bør berømmes for - i samarbeid med Arken museum i Danmark og Stockholms Moderna Museet - å ha samlet så mye av bakgrunnen for en skikkelse, som hittil har vært mest kjent i Norden gjennom foto av «Spiral Jetty». Allerede som 17-åring håndterte han figurer og format i ekspressiv tresnittstil, og beatnikgenerasjonens eksistensielle drift og religiøse utsyn farget av på innholdet i malerier og tegninger før materialbildet førte ham mot skulpturen.

Speilinger som bryter opp synsfeltet og metoder fra konstruksjoner av kart, peker mot en annen logikk enn i minimalismen. Smithsons topografiske tverrsnitt og containere med geologiske bruddstykker - «non sites» eller «ikke-steder» - viste snart ut over museumsrammen, men også at materialene mister sin mening uten kunstinstitusjonen.

KUBEFORMENE øker i størrelse på Smithsons veggskulptur «Alogon» fra 1968.
KASSERT GLASS som rekonstruksjon av Smithsons sammensatte visjon fra 1969 på Bankplassen.
SKULPTURELLE SPEILINGER fra 1964.
SPENNING MELLOM STEIN og stål i «Nonsite» fra 1968.