Sammenbrudd

Undergangsroman i elegant dialog med modernismen. Huhei hvor det går til helvete!

BOK: Det er et dødsritt fra vondt til verre Morten Claussen inviterer til i romanen «Laura». Det går i økende tempo mot undergangen, men det er en tur jeg fryder meg over å være med på.

Romanen, som er skrevet i en «stream of consciousness»-form og som øser på med refleksjoner på tre- fire sider mellom hvert punktum, er annerledes enn Claussens to foregående: Amerika-romanene «Heartland» og «Badland».

Jeg-personen er norsk skipsredersønn, riktignok med britisk mor, avdød Shakespeare-elskende far, leilighet og kjæreste i London. Laura er lite til stede i romanen; bare som et irriterende sandkorn i fortellerens tankestrøm, noe han forsøksvis børster bort uten å lykkes. Laura er en enerverende energibunt i hans stadig trettere hjerne, et speilbilde og gjentakelse av hans mor i yngre år, og kanskje hovedårsaken til at han ikke reiser hjem til London og fullfører sitt oppdrag; skrive en guidebok og fullføre sin universitetseksamen.

Vår venn bryter gradvis sammen. Hans heller begrensede Oslo-liv som i det minste besto av daglige spaserturer i vestlige bydeler, innsnevres mer og mer til kontoret og senga. Hans indre reiser går fra Shakespeares historiske dramaer, via Beckett, Proust, Mann og Musil til Beethoven og Schuberts strykekvintetter, men alt reduseres gradvis til sovemedisin. Han går i språklig oppløsning; kan ikke lenger snakke engelsk, mister ordene og kan ikke høre eller se ting klart lenger.

Oppløsningen i kaos, stillhet og intethet akselererer i fart og intensiveres i styrke. Som leser klamrer man seg fast i den forrykte fortellerens frakkeskjøter og svimler med i avgrunnen. Her roterer fragmenter og inntrykk i en nedadgående spiral så fort at alt til slutt fortoner seg som et Weidemann-bilde; helt hvitt og tomt.

Morten Claussens åpenbare dialog med modernismen er elegant og velfungerende. Romanen er så stramt komponert og så bevisst i språket, at veien mot undergangen blir ren nytelse.