Samspillets fornyende kunst

Avslappet eleganse

CD: De begynner å anta konturene av en egen musikertype, tidligbarokkspesialistene som slår seg sammen i band der de dyrker samspillets kunst. Barokkgitaristen Stephen Stubbs er så absolutt én av dem, mest kjent fra gruppa Tragicomedia, men nå plateaktuell på ECM med en ny gruppe som han har kalt for Teatro Lirico.

Signalementet likner litt på musikermiljøet rundt vår egen Rolf Lislevand , den avslappede posituren, hangen til tidlig 1600-talls musikk, der det gjelder om å svinge og gynge seg inn i akkompagnementsfigurene som bærer musikken.

Hos Teatro Lirico bærer det bra, på en reise med utgangspunkt i den berømte Folia-formelen, som det lar seg spinne mye forskjellig rundt. På denne utgivelsen går veien gjennom Caccini, Farina, Granata, Foscarini og Corelli, hele tida svært så laid-back , men aldri sedat, til dels improvisert. Erin Headleys Lirone legger en dronende aura rundt musikken, og Milos Valents fiolin og bratsj trekke melodilinjene opp.

Skulle jeg anbefale musikk som egner seg til å gå sånn litt i bakgrunnen, i hyggelig lag eller som akkompagnement til en god samtale, så er dette utgivelsen jeg ville peke på.

Bakgrunnsmusikken blir det brått slutt på når vi forflytter oss til Anne-Sophie Mutter , på Deutsche Grammophon. Hun har satt seg fore å spille gjennom Mozarts verker for solofiolin, og følger denne uka opp den eventyrlige utgivelsen med fiolinkonsertene fra et par måneder tilbake.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi sporer mye av den samme innfallsvinkelen, selv om verkene for klavertrio, med ektemann André Previn på klaver og Daniel Müller-Schott på cello, er mindre utadvendte enn konsertene.

Men de gir nok av foranledning for Mutter til å ta fiolintonen helt ut, om enn ikke så maniert som i fiolinkonsertene. Det er oppførelsespraktisk ukorrekt og samtidig ikke til å motstå.

Og det kommer helt sikkert aldri til å danne skole, til det er Mutters tone i fiolinen så til de grader hennes egen, i tillegg til innfallsvinkelen. Men jeg er sikker på at Mozart ikke kunne ha motstått den et sekund.

Mer Mozart på Warner, som har et eventyrlig gjenutgivelsesprogram på gang, til lavpris. Selv har jeg fordypet meg i boksen med symfoniene, det vil si samtlige fra og med den syttende i rekken på 8 cd\'er. De første tas hånd om av Amsterdam Barokkorkester under Ton Koopman . Og det gjør de utmerket, en klangkropp så fast i fisken som du bare kan ønske deg, og et spenstig klangbilde som minner oss om at dette ikke bare er forarbeider til de seine symfoniene, som har erobret konsertsalene.

Men sterkest inntrykk gjør likevel Concertgebouworkest under Nikolaus Harnoncourt , i alle de mest kjente symfoniene. Med dette orkestret har Harnoncourt førsteklasses kontakt, og de omsetter hans nye ideer om hvordan Mozart skal foredras uanstrengt og med største selvfølge. Det er en relasjon som Harnoncourt ikke har med de andre tradisjonelle symfoniorkestrene. Og bevares så mye liv de får i Mozart ved felles innsats. Det er som om verkene friskner til, og på ny og lyser i livlige og tiltrekkende farger. Slik kan tradisjon altså fornyes, i beste forstand.