DEBATT

Debatt: Det overnaturlige

Samtaler over dødens grenser

Det hersket en spesiell fortrolighet mellom min kone og våre to barn.

TANKEN SOM VERKTØY: Christian Borch var med i det første programmet i TVNorge-serien «En natt på slottet» om det overnaturlige. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet 
TANKEN SOM VERKTØY: Christian Borch var med i det første programmet i TVNorge-serien «En natt på slottet» om det overnaturlige. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet  Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Intuisjon er ikke okkult, det springer ikke ut av hekseri eller englers inngrep. I all enkelhet dreier det seg om evnen til å ta i bruk mer av sitt medfødte sanseapparatet og ikke innskrenke seg til bare å tenke med hodet. Dette er et forsøk på en presisering.

Ragnhild ble 41 år, og barna var ennå barn da hun døde. Nå ble de mitt ansvar alene.

Det var, for å si det forsiktig, en utfordring. Vi hadde vært en ganske tett sammenvevd familie, fungerte på samme bølgelengde av vibrasjoner og tonespråk. Premissene ble lagt av Ragnhilds personlighet – humor, empati og en total likegyldighet for dogmatiske og sosiale forutsetninger. Hun sto trygt i sin intuitive forståelse av hva som er viktig og riktig. Derfor hadde hun også barnas ubetingete tillit.

Jeg visste hva det handlet om. Men det betød ikke uten videre at jeg var i stand til å fortsette i samme spor, hvor gjerne jeg enn ville. Tanken er et nyttig verktøy, men den kommer til kort når det gjelder å transkribere visjoner over i handling og holdning. I min bevisste fantasi førte jeg snart lange samtaler med min døde kone. Det ble ikke gjort i fortvilelse, ikke med bønn om hjelp, bare som møter med en tvillingsjel i et rom utenfor de fysiske lovene. Det var heller ikke noe nytt. Uten å ha tenkt så mye over det, hadde jeg alltid kommunisert med henne på denne måten, særlig når vi var fysisk langt fra hverandre – noe vi ofte var, fordi mitt arbeid innebar stor reisevirksomhet. Det ble en måte å fortsette et symbiotisk forhold på, i en annen dimensjon.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer