TANKEN SOM VERKTØY: Christian Borch var med i det første programmet i TVNorge-serien «En natt på slottet» om det overnaturlige. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet 
TANKEN SOM VERKTØY: Christian Borch var med i det første programmet i TVNorge-serien «En natt på slottet» om det overnaturlige. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet Vis mer

Debatt: Det overnaturlige

Samtaler over dødens grenser

Det hersket en spesiell fortrolighet mellom min kone og våre to barn.

Meninger

Intuisjon er ikke okkult, det springer ikke ut av hekseri eller englers inngrep. I all enkelhet dreier det seg om evnen til å ta i bruk mer av sitt medfødte sanseapparatet og ikke innskrenke seg til bare å tenke med hodet. Dette er et forsøk på en presisering.

Ragnhild ble 41 år, og barna var ennå barn da hun døde. Nå ble de mitt ansvar alene.

Det var, for å si det forsiktig, en utfordring. Vi hadde vært en ganske tett sammenvevd familie, fungerte på samme bølgelengde av vibrasjoner og tonespråk. Premissene ble lagt av Ragnhilds personlighet – humor, empati og en total likegyldighet for dogmatiske og sosiale forutsetninger. Hun sto trygt i sin intuitive forståelse av hva som er viktig og riktig. Derfor hadde hun også barnas ubetingete tillit.

PÅ TV: 
Stig Henrik Hoff, Lena Ranehag, Sandra Borch og Christian Borch var med i det første programmet i TVNorge-serien «En natt på slottet» om det overnaturlige. Foto: Espen Solli / TVNorge
PÅ TV:  Stig Henrik Hoff, Lena Ranehag, Sandra Borch og Christian Borch var med i det første programmet i TVNorge-serien «En natt på slottet» om det overnaturlige. Foto: Espen Solli / TVNorge Vis mer

Jeg visste hva det handlet om. Men det betød ikke uten videre at jeg var i stand til å fortsette i samme spor, hvor gjerne jeg enn ville. Tanken er et nyttig verktøy, men den kommer til kort når det gjelder å transkribere visjoner over i handling og holdning. I min bevisste fantasi førte jeg snart lange samtaler med min døde kone. Det ble ikke gjort i fortvilelse, ikke med bønn om hjelp, bare som møter med en tvillingsjel i et rom utenfor de fysiske lovene. Det var heller ikke noe nytt. Uten å ha tenkt så mye over det, hadde jeg alltid kommunisert med henne på denne måten, særlig når vi var fysisk langt fra hverandre – noe vi ofte var, fordi mitt arbeid innebar stor reisevirksomhet. Det ble en måte å fortsette et symbiotisk forhold på, i en annen dimensjon.

JEG FIKK SVAR. De kom ikke i form av budskap fra en åndeverden, men manifesterte seg som intuitiv forståelse. La gå at de vokste ut av fantasien. Men hva så? Det avgjørende er at svarene oppsto i et skjæringspunkt mellom gjenskapte stemninger, følelser og erindringer, pluss ekkoet av en fortrolighet som hadde vært bærebjelken i mitt liv i 25 år. De oppsto i mitt hode, i samspillet mellom alle de impulsene og kreftene som de fiktive samtalene satte i bevegelse.

Prosessen er ikke utslag av mystisisme, okkultisme, englebudskap eller spøkelsestro. Det handler om å gå inn i et rom som ikke er skrumpet inn av den materialistiske logikkens rigide grenser, et rom der sinnets energi kan få puste og utvikle seg. Det er komplett likegyldig om prosessen kan forklares i logaritmer eller forsvares med materialistisk empiri. Vi snakker om intuisjon, om å godta aspekter ved det menneskelige sanseapparat som strekker seg milevidt ut over fysikkens og logikkens banale begrepsverden. Det er ikke noe hokus-pokus med det.