Samtid og lyrikkhistorie

«Mine lesere får ta imot det jeg «serverer». Samtidslitteraturen formidles i de samme kategorier som all annen litteratur.»

Dagbladet har gjort alvor av å følge opp min utfordring til kritikere av min lyrikkhistorie, Dikt i Norge , om å formulere seg med argumenter og eksempler, slik at det går an å føre debatten videre. Kritiker og litteraturviter Jan Inge Reilstad har tatt opp hansken. Han gjør det klart og tydelig hva han mener er i veien med min framstilling av norsk lyrikkhistorie, og meningene sine setter han fram dels med saklig presisjon, men også med en del retorisk grinebiteri. I et par replikker sier han generøst nok at min popularisering av lyrikk i Norge fra 200 til 2000 «neppe er så dårlig gjort». Takk for det, dette er også hovedintensjonen med mitt arbeid.

Boka er skrevet som en gjennomgåelse av forfatterskap og lyriske tekster fra bronsealder og vikingtid til i dag. Den følger tradisjonene i norsk litteraturhistorie når det gjelder periodeinndeling og utvalg av dikt og forfatterskap, men er annerledes enn tidligere litteraturhistorier på to måter: Alle karakteristikker er belagt med eksempler fra tekstene. Dessuten legger jeg vekt på å følge et motiv eller et fenomen, slik det brukes og forvandles gjennom århundrene. Av de 483 tekstsidene blir de 140 siste tildelt forfatterskap der debuten faller etter 1945. Forut for disse er det også omtalt mange diktere som skriver og utgir bøker langt opp i vår samtid. Av levende, aktive lyrikere er det et trettitall som er omtalt, og så godt som alle praktiserer en eller annen form for poetisk modernisme i stilen. For å skille den enes stil fra de andres har jeg forsøkt å lese fram karakteristiske egenskaper hos hver enkelt i tillegg til å peke på hva som er felles for grupper av diktere, slik det er vanlig i litteraturhistorien.

I synet på begrepet «samtid» er det at Reilstads og mine veier skilles. Hans hovedpoeng er at jeg burde ha gjort andre valg på slutten av min bok, der vi har kommet fram til samtidslyrikken. Dette er et dilemma som jeg tar opp og drøfter i framstillingen, men i forenklet og sterkt forkortet form for ikke å trette mine lesere. Denne boka henvender seg ikke til yngre kritikere og forskere, heller ikke alene til de personer som Reilstad muligens forstår med «samtiden», dvs. mer eller mindre høyt utdannete personer (menn?) under 40. Den henvender seg til et kollektiv jeg har god kontakt med, et fellesskap av lyrikklesere som bl.a. skaffer seg de diktsamlingene, samleutgavene og antologiene jeg er med på å utgi gjennom mitt forlagsarbeid og som antologiredaktør i bokklubbsystemet gjennom en del år. Disse leserne, som aldri har mottatt noe frieksemplar, oppfatter seg antakelig, og med en viss rett, som samtidsmennesker, uansett om de er 17 eller 77 år gamle. Reilstads nedvurdering av mine lesere, som «den ganske så eldre garde», deler jeg altså ikke. Samtidsleserne er alle som kan og ønsker å lese bøker.

Min oppfatning er at det er disse leserne, ikke litteraturviterne, som er underftret på kulturhistorisk og perspektiverende lesestoff. De ønsker å lese noe som setter deres umiddelbare tilegnelse inn i kontekster som gjør forståelsen av diktene mer utdypet (tekstens innhold) og bredere (sammenhenger teksten inngår i). På dette premisset kan jeg ikke se annet enn at de valg jeg har gjort, er adekvate.

Dikt i Norge er framstilt som en fortellende diskurs der rammene blir satt av historien, der diktene blir lest ut fra min og andres samtidige språkforståelse og der hver tekst (unntatt de anonyme) blir lest innenfor forfatterskapet. Reilstad later til å mene at «forfatterskap» er et begrep som det ikke er interessant å se samtidslitteraturen ut fra. Her rører han ved et av mine dilemmaer, for han har jo på en måte rett. Ufullførte forfatterskap må leses på en annen måte. Mitt valg ble da å ikke skrive om de yngste forfatterskapene ut fra den samme begrunnelsen. Alternativet ville være å legge om hele fortellerstrukturen i boka, og det ville bryte med framdriften.

Reilstad hevder at det er kategoriene mine det er feil ved, ettersom de ikke fanger hans begrep om samtidslyrikk. Men det er ikke jeg som mangler noe slikt begrep - det faller rett og slett utenfor den oppgave jeg har stilt meg selv. Mine lesere får ta imot det jeg «serverer» (JERs ordvalg). Samtidslitteraturen formidles i de samme kategorier som all annen litteratur, og i samme type historisk kontekst som eldre litteratur. Jeg skulle gjerne ha sett et argument for at samtidslitteraturen står i slik en særstilling at gangbare, men angivelig foreldete kategorier ikke kan benyttes.

Dagbladets lesere kan komme til å få det inntrykk at jeg ikke skriver om samtidslitteratur. Det stemmer ikke, men jeg opererer med et videre samtidsbegrep: forfattere som er levende og aktive idet min bok gikk i trykken. Det innebærer at forfattere med høy alder, som Arnold Eidslott eller Arnljot Eggen, er samtidslyrikere på linje med debutantene fra 2001. Når de siste ikke blir omtalt, har det som nevnt å gjøre med forfatterskapsbegrepet. Vi kan saktens drøfte når samtiden begynte - her kan nok middelaldrende mennesker ha et videre tidsspenn enn yngre, og de første behøver ikke anses som senile av den grunn. Vi kan også drøfte historiesynet: om det er slik at de normer som nylig er formulert og som gjelder dagens kultursituasjon, skal benyttes som målestokk for eldre fenomener, slik at historien forstås som et framskritt mot vår moderne sivilisasjon. Dette er kanskje Reilstads syn. Eller om det er slik at fortidens mønstre utvikles og endres idet de blir brukt eller fraveket i de forfatterskapene som danner den litteraturhistorien som ligger der i virkeligheten, «under» den skrevne framstillingen. Det er mitt syn.

Det gode ved Reilstads kronikk er at han peker på felter som både litteraturkritikken og -forskningen har latt ligge. Det gjelder den lyriske språkbruken i populærkulturen og reklamen. Han har selvsagt helt rett i at begge deler er områder der lyrikk er i daglig bruk og daglig møter langt flere lyttere og lesere enn bokformens diktning. Nå er det den siste jeg skriver om. Og dersom det hadde foreligget noen bredere framstilling eller en viss mengde enkeltstudier av fenomenene, hadde mine kapitler kanskje vært annerledes. Men å kreve av en popularisator at han skal drive grunnforskning, er urimelig. Det er en kritikk jeg ikke aksepterer. Jeg nevner faktisk hvordan den tradisjonelle verslyrikken forsvinner fra det moderne bokmediet og inn i visekunsten og popmusikken, inn i musikkens verden, som jeg sier (og jeg verken mener eller sier at dette er noe «bare». Her konstruerer Reilstad et vrengebilde). Mitt poeng er at den tradisjonelle verskunsten dør ut i den lyrikken som publiseres i bokform. At den modernistiske lyrikken etter hvert får innflytelse over reklamespråket, er jeg også oppmerksom på, og nevner det i boka, men dette er ikke undersøkt så vidt jeg vet, og jeg ser ikke hvordan et slikt fenomen skulle prege en lyrikkhistorie. Om noen skriver norsk reklamehistorie, hører det hjemme der.

Reilstads verbale nålestikk gidder jeg ikke kommentere. De hører med i genren. Hans alvorlige innvendinger om at jeg demonstrerer blindhet overfor samtidens lyrikk og har en annen lyrikkforståelse enn «samtiden», mener jeg å ha imøtegått, bl.a. ved å vise at jeg åpenbart har et annet samtidsbegrep enn ham selv. Hans eget er noe vagt, jeg tror jeg ville kalle det «moteriktig». Kritikken av mitt blikk har like lite substans som hans forestilling om at lyrikk skulle være «myndig» eller «farlig».

Under sin misnøye har Reilstad pekt på oppgaver som han selv vel står nærmest til å løse. Kanskje ved å innlemme poptekster. Han har et eksempel på hvordan engelsklæreren hans benyttet Beatles-tekster effektivt i lyrikkundervisningen. Om Beatles-tekster hører hjemme i norsk lyrikkhistorie, skulle det være greit å få konstatert. Vi har forresten alle brukt disse. I engelsktimene . Selv gjorde jeg det i 1966, i min (og Beatles') samtid - og leste Shakespeare dagen etter, også i min samtid.