- Samtida bedømmer feil

- Alt for mange som bedømmer bøker er "sauer i samtida", kun opptatt av det som er in nå. Bøker som blir klassikere er ofte forut for sin tid, og blir anerkjent først lenge etter at de er utgitt, sier Tore Renberg. Derfor er det så vanskelig å forutsi hva som blir stående i framtida. - En annen ting er at det kan være stor forskjell på hva jeg mener bør bli klassisk, og hva som faktisk blir det.

Tore Renberg er forfatter og tidligere programleder av Leseforeningen i NRK. Akkurat nå jobber han på sin nye bok. Les mer på Renbergs forfattersider

Renberg peker på to ulike kriterier som kan kanonisere et verk. Det første som kan medvirke til klassikerstatus er at litteraturen definerer sin tid og har tidsånden i teksten. Dette har alltid vært viktig for å få klassikerstatus. På den andre siden har vi innovatør-verkene, som blir klassikere selv om de ikke blir sett i samtida, de er forut for sin tid.

Renberg har et eksempel på en utgivelse som var for tidlig ute: - Obstfelders Digte kom i 1893, den er en klassiker i dag, men når den kom fikk den blandet mottagelse, og vi må helt frem til siste kvartal av forrige århundre før det ble reell enighet om Obstfelders status.

De unge forfatterne

- Kanskje Naiv.Super kan bli en klassiker? Erlend Loe vil sikkert skrive bøker som er enda bedre framover, men han vil få vansker med å gripe tiden på samme måte som i sin gjennombruddsbok. Noe sånt tror jeg man klarer bare én gang.

Karl Ove Knausgårds Ute av verden er også en bok Renberg trekker fram som en mulig klassiker. Men han tror forfatteren vil levere enda bedre bøker i tida framover.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er mange unge som har fått mye oppmerksomhet nå, både Knausgård, Ørstavik og Loe. Men vi må vente i 10-15 år, da vet vi mer om disse bøkenes status. Det er for tidlig å si noe ennå. Kanskje fremstår vi håpløst gammeldagse i 2024? Kanskje vil vi kjennes like daterte som Commodore 64?

- Ei bok må leve forbi Dagbladet og Bokklubbenes mani etter det dagsaktuelle, understreker Renberg.>p> - Vi er så dårlige til å bedømme bøkenes kvalitet. Dessuten sitter det alltid en eller annen luring i anonymitet bak de som får mest omtale, og denne luringen har som oftest skrevet noe helt usedvanlig. Thure Erik Lunds bok Grøftetildragelsesmysteriet er en av disse, romanen fra i fjor kunne lett ha forsvunnet i mengden. Men dette kan bli en klassiker, fordi den er så særegen.

- Ute av verden og Naiv.Super er gode bøker blant annet fordi de definerer virkeligheten svært konkret. Knausgård skriver for eksempel så godt om å savne et Block Watne-hus fra 70-tallet. Folk kjenner seg igjen! Imidlertid er det ikke godt å si om dette i fremtiden vil kjennes som tiltrekkende historisk karma, eller om den nødvendige lukten fra tiden er borte.

De særegne

Renberg trekker også fram litteratur som han mener definerer samtida mindre konkret, men som like fullt har potensiale til å bli klassikere om 100 år.

- Et eksempel kan være diktsamlingen til Tone Hødnebø, Mørkt kvadrat fra 1994. Den har ikke blitt folkelesning, men det er mulig den blir lest av litteraturinteresserte om 50 år.

- Nikolaj Frobenius' Den sjenerte pornografen er 2-3 år forut for sin tid, for intelligent for massene foreløpig. Men den er knallbra, og om noen år vil folk se at den definerte tiden rundt tusenårsskiftet på en glimrende og uhyggelig måte.

Renberg befridde seg fra sauene

Renberg har gjort interessante erfaringer med å lese uten kontakt med meningsdannelsen, som han kaller "sauene" i systemet.

- I hele fjor høst bodde jeg i Berlin. Jeg fikk tilsendt Frobenius' roman i posten av en venn, og leste boken. Jeg ble helt satt ut, og skrev begeistrede brev til alle jeg kjente og fortalte hva jeg hadde lest. Jeg var overbevist om at dette måtte være romanen "alle snakket om" der hjemme. Etter hvert forsto jeg at det var det ikke. Ingen kritikersuksess, ingen oppstandelse, ingen prisnominasjoner. Folk snakket fortsatt om Latours katalog, Frobenius' roman fra 1995.

- Den sjenerte pornografen er mye bedre, mener Renberg - den har noe urovekkende, uhåndterlig og slitesterkt over seg. Det er klassiske kjennetegn.

Dette samme gjelder også en etablerte forfatter som Jan Kjærstad. Jonas Wergeland-bøkene har fått mye medieoppmerksomhet. Men det er Rand som er Kjærstads beste bok. Renberg leste den for første gang for ti år siden og har lest den igjen og igjen. - Uhørt psykobra! Den blir bare bedre og bedre, den er slitesterk og holder inn i framtida.

- Her er vi ved et sentralt punkt, sier Renberg, det er uhørt viktig å lese om igjen. Samtiden er en dårlig dommer. Hvorfor anmelder ikke Dagbladet gamle bøker på ny?

Leseforeningen

Gjennom arbeidet i Leseforeningen i NRK 2 lærte Renberg mye om kritikerne, avisene, nominasjonskomiteene, bokklubbene og noen ganger forfatterene som ofte bare er opptatt av det som er in nå.

- Vi laget et program om Hanne Ørstavik i Leseforeningen. Hennes roman Kjærlighet ble slaktet i Dagbladet da den kom, ingen brydde seg om den. Leseforeningens redaksjon likte boka, og laget et helt program om Ørstavik. Ett år etter tok det av, den nye boka ble en suksess. Nå omtales Kjærlighet som hennes gjennombruddsroman.

- Framtidas lesere skal bedømme om noe blir klassisk. Jeg er spent på egne vegne, om det jeg skriver virker friskt om 20 år. Regner med at alle mine bøker vil bli lest, avslutter forfatteren humoristisk.

Tore Renberg