Samtidskomponistenes satire uten sting

Hva skjer med norske samtidskomponister, når de mobiliseres til å gå kjappe, treminutters runder med sitt hat-objekt nr. én: moderne tabloidjournalistikk, altså Dagbladet.

Ingenting nevneverdig, skal man dømme etter Cikadas framføring av tretten nye bestillingsverker på Blå onsdag kveld, for anledningen rigget til som boksering, med dommere, oppmann og gong. Allerede staffasjen sviktet, med skoleteateraktig framferd langs sidelinja og med de tre musikerne iført alt fra husmoderlig treningsdrakt til fotballtrøye - i en boksering!

Enkel utdriting

Men det spilte åpenbart ingen rolle. For her var man på hjemmebane, der selv enkel utdriting med tonefølge av innsendere til Noen som passer for meg-spalten utløste innforstått latter og ironiske smil i halvmørket.

«Song of Norway» het forestillingen, uten at det på noe punkt ble klart om det var trivialitetenes daglige sorl i spaltene eller sensasjonenes fete oppslag det skulle synges ut om.

Pyntelig

For her gjorde komponistene som før, ga til beste korte utsnitt av den musikken de alltid skriver og la den pyntelig under teksten. Mer banalt kan det knapt gjøres, også om vi forlater satirens strenge krav og bedømmer ut fra en musikalsk synsvinkel.

Resultatet ble modernistisk musak, i stand til å føye seg etter et hvilket som helst budskap. Hva som får oppegående komponister som Knut Vaage, Jon Øyvind Næss, Jens Bugge Wesseltoft og andre til å flate ut på denne måten, blir stående som framføringens eneste ettertanke.

Kjartan Fløgstad har en gang betegnet Dagbladet som en skitten finger på tidas puls. Men her, på Blå onsdag kveld, var det verken følbar tid eller puls. Selv sier jeg med Karlsson på taket: Mye graut har jeg sett, men sjelden så lite.