Samtidskunst i kirkerommet

En utstilling i sakral ramme som viser ut over påskens budskap.

KUNST: Kulturkirken Jakob i Oslo har fått en mer utvidet bruk enn å huse sedvanlige sakrale seremonier. I påsketida danner den ramme om utstillingen «Guds ansikter», som billedmessig begir seg inn i et felt farget av eller i utfordrende dialog med den kristne religionens forestillinger. Kirkelig kulturverksted har latt kurator Erlend G. Høyersten velge fritt fra inn- og utenlandsk samtidskunst, som ikke er laget med tanke på å inngå i kirkerommet. Men selvsagt får de en helt annen ladning der enn i en vanlig utstillingssal.

Det framgår allerede i møtet med Michael Nygrens hvitmalte og uniformerte avstøpninger av mennesker, som både er anbrakt i våpenhuset og inne i kirka.

Da skikkelsene en gang tidligere var installert i entreen til Bergen Kunsthall, figurerte de som selvsagt installasjon. Når en av avstøpningene ligger som død i inngangspartiet og en annen tar spenntak oppe under taket, blir de aktører i et gåtefullt drama som de fast forankrete og ikonografisk velkjente skulpturene på veggen bare bivåner som fra en helt annen forestillingsverden. Og deres tause instrumenter virker som vitnemål om sammenbrutt kommunikasjon.

Helvetesangst


Morten Viskums svære, skråstilte reol med rottefostre på reagensglass, tvinger gjennom sin plassering i rommet fram refleksjoner omkring liv som ofres på flere plan. En annen form for teatralisering fins hos Banks Violette fra USA, som i et av sine bidrag får en veltet stol til å ligge som et flammende og fryktinngytende memento om fortidas helvetesangst og en blussende protest mot dagens torturinstrumenter. Samtidig som det rommes en tvetydig biklang av «nygotisk» fascinasjonspotensial i iscenesettingen av det artifisielt brennende møblet.

Under Eilif Petersens velkjente altermaleri ligger en liten lekebamse, som Siri Hermansen har dekket med en «hud» av fargerike piller.

Det myke lekedyret og de mangefargete medikamentene representerer to typer av trygghet i våre dager, og kan sees som erstatning for en tapt tro og støtte mot det mentale trykket fra et stadig mer ubarmhjertig samfunn. Jone Kvies skulptur av en knelende astronaut får også en helt annen betydningsdimensjon, enn da den malte bronsefiguren var utstilt i Kunstnerforbundets overlyssal for ei tid siden.

Usikkerhet


I skulpturens stilling uttrykkes en vending bort fra Jurij Gagarins triumferende tillit til menneskets muligheter, da den sovjetiske kosmonauten vendte tilbake til jorda med ordene om at han «ikke så noen gud» der oppe. I Kvies versjon og gjennom knefallets posisjon foran alteret bringes usikkerheten inn som det sentrale bildet på den menneskelige situasjon. Derfor kan Høyersten med rette trekke inn Obstfelders ord i forbindelse med dette verket: «jeg ser, jeg ser… jeg er vist kommet paa en feil klode!» Mens Nan Goldin heldigvis korrigerer denne konklusjonen med sin fotografiske formidling av at nestekjærlighet fortsatt har en plass i vår verden.

SUKKERBJØRN: Siri Hermansen sin sukkertøydekorerte teddybjørn har fått alterplassen.
EVIG FLAMME: Banks Violettes brennende stol.