BESØK: Jeg håper mange av dem som syns Breivik hadde noe for seg, oppsøker 22. juli-senteret, skriver vår helgekommentator. Illustrasjon: Flu Hartberg
BESØK: Jeg håper mange av dem som syns Breivik hadde noe for seg, oppsøker 22. juli-senteret, skriver vår helgekommentator. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Samtidsruinen

Ingen ønsker seg et «Breivikmuseum». Heldigvis er det ingen som har foreslått å lage et heller.

Meninger

For fire år siden avbrøt jeg ferien og dro tilbake til Oslo. Det var noen dager etter at bomba gikk av utenfor Regjeringskvartalet, noen dager etter Utøya. Det var dagen etter rosetoget, men det var roser overalt. På gjerder, i fontener, i et hav utenfor Domkirken, foran et utested rett ved jobben min, på trikkeholdeplasser. Det var helt stille i byen.

Selv barna, som ikke hadde begynt på skolen ennå, ble lavmælte. Jeg fortalte dem ikke at her, rett utenfor Høyblokka, pleide jeg å ta bussen til og fra jobb. Og at der, i krateret på baksiden, spiste jeg lunsj dagen før vi dro på ferie.

Men jeg tenkte at de måtte ha sitt eget minne om 22. juli. For en dag vil de komme til å spørre om hva som egentlig skjedde, og hvorfor, og det er ikke sikkert at svaret mitt vil være godt nok for dem.

Selv ikke den underlige kulissen de har hengt foran Høyblokka, et teppe som skal bedra øyet til å tro det er et uskadet bygg som står der, døyver fornemmelsen av noe monumentalt og samtidig ødelagt som slår mot en når man nærmer seg inngangen til 22. juli-senteret.

Det er kanskje ikke tilsiktet, men det er som om teppet de har innhyllet Høyblokka i, speiler måten vi forholder oss til dette nasjonale traumet på: Vi dekker det til, i anstendighetens navn. Vi plastrer over de gapende hullene, med de taggete glassbitene som står igjen etter vinduene som ble blåst ut, og satser på at såret gror av seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I morges hadde Facebook-gruppa «Nei takk til Breivikmuseum» over tolv tusen medlemmer. Mange av medlemmene betakker seg for et senter som stiller ut drapsvåpen og opphøyer terroristen. Den gruppa burde ha vært mye, mye større om noen virkelig hadde funnet på noe så absurd. For såpass vet vi: Det finnes mennesker som, I hvert fall når de skriver på nettet, liker å tøffe seg med at de syns Anders Behring Breivik gjorde «det eneste rette». Det finnes også de som er hakket mer sofistikerte, som «tross alt ikke er enige i virkemidlene», men som ellers deler «analysen». Og de aller fleste av oss er enige om at vi ikke skal legge to pinner i kors for at disse menneskene skal få et mausoleum eller museum å valfarte til.

Ryktet om «Breivikmuseet» skriver seg muligens fra John Christian Eldens tweet hvor han betakker seg for «et Breivikmuseum i Regjeringskvartalet». Elden er en av landets mest kjente og anerkjente advokater. Firmaet hans representerte 115 fornærmede i rettssaken mot Anders Behring Breivik. Da er det ikke så rart at folk tar det han sier for god fisk. Og innen et døgn var gått festet det seg et inntrykk av at det har rablet for myndigheter, øvrighetspersoner, akademikere og - må vi tro - kommunalminister Jan Tore Sanner, som er ansvarlig statsråd for prosjektet.

Dette er, om ikke annet, et interessant eksempel på hvordan noe viktig og bra kan bli mistenkeliggjort og utskjelt, selv om ingen egentlig vet hva de snakker om.

Jeg vil tro de fleste som ikke ønsker seg et «Breivikmuseum» vil bli sterkt berørt av informasjonssenteret. Fra det første rommet, hvor portretter av ofrene henger med navn, alder og bosted - i øyehøyde - og smiler til oss, er det tydelig hvem dette senteret er laget for og hvorfor. Vi har sett dem før, menneskene på bildene, men nå er det som om de er enda yngre enn for fire år siden.

I hovedrommet, hvor man kan se rett ut på stedet hvor bombebilen parkerte, følger vi tidslinjen fra Breivik setter fra seg bilen, til pressekonferansen tidlig på morgenen dagen etter. De av oss som husker dagen godt kan gå gjennom rommet og minnes hvordan det var, den gangen ingen av oss hadde evne til å forestille seg hva som skjedde - selv om det utspilte seg rett foran øynene på oss. De som var for små til å huske kan få hjelp til å sette sammen brokker og biter av ting de har hørt, men ikke forstått. Og enten vi vet mye eller lite fra før, så er selve huset vi befinner oss i - ruinene av et praktbygg - en konstant påminnelse om brutalitet.

Jeg håper mange av dem som syns Breivik hadde noe for seg, oppsøker 22. juli-senteret. De vil bli møtt med en nøktern dokumentasjon, gjengitt i klokkeslett og i språket fra dommen mot Breivik. Det skal godt gjøres å komme ut derfra med en opplevelse av at mannen som drepte og ble dømt var heroisk. Det skal i det hele tatt godt gjøres å oppleve at senteret handler om ham.

De forvridde restene av bilvraket forsvinner i inntrykket av mobiltelefonene, mp3-spillerne og fotoapparatene som ligger foran bildet av Utøya. Det hjemmelagde ID-kortet og medaljongen Breivik hadde rundt halsen ligger i små, nummererte poser. De er en del av rettsoppgjøret og framstår, når man ser dem på nært hold, snarere som barnslige effekter enn som staselige relikvier.

Dette senteret er det motsatte av teppet som henger foran Høybygget. Det er det motsatte av å dekke til og gjøre gode miner til slett spill: Dette er det ei bombe gjør med et hus. Dette er det som skjedde. Sånn var det. Verken mer eller mindre. Ikke verre, ikke bedre. Hit vil jeg ta med barna når de blir store nok til å stille inngående spørsmål. Så kan vi starte samtalen herfra.