Samvær under press

Sist barnelovens materielle regler var til behandling i Stortinget, sendte familiekomiteen et brev (09.02.06) til familiestatsråden hvor man utba seg kommentar til muligheten for lovens normalsamvær som minstenorm. Statråden kan umulig ha tenkt særlig grundig gjennom problemstillingen da hun svarte (28.02.06): ”Det har ikke tidligere blitt diskutert om barnelovens definisjon av ”vanlig samværsrett” skulle være et minimumssamvær. Ot prp nr 11 (2005-06) har i sitt forslag til endring i barneloven § 43 første ledd en tydeliggjøring av at i tilfeller hvor det ikke er til barnets beste, skal det ikke fastsettes samvær. Denne bestemmelsen vil stå i stor motsetning til en eventuell regel om minimumssamvær, Å innføre minstesamvær i barneloven vil være en regel med så store konsekvenser, at jeg vil fraråde at det vedtas uten en grundig utredning i forkant.”

Som om lovforarbeider alltid er solid utredet. Som om det strengt tatt er noen motsetning mellom en minimumsstandard som hovedregel, og unntaksmulighet for ikke å idømme samvær i det enkelte tilfelle. Som om man idetheletatt trenger en ”tydeliggjøring” for tilfeller hvor det grunnet overgrepsrisiko eller annen svikt ikke bør idømmes samvær, eller hvor samvær kun bør forekomme på vilkår, f.eks under tilsyn. Barneloven er en merkelig innretning som logisk sett henger dårlig sammen. Men en grunnleggende rettsetning som ikke er hjemlet i selve lovteksten sier at hver sak skal behandles individuelt. Derfor trengs ingen egentlig tydeliggjøring.

At ikke fagstatsråden forstår denne elementærjussen er ille nok. For statsråd Karita Bekkemellem er det andre hensyn som teller enn vettuge lover og regler. Signalet om å ta overgrepspåstander på alvor tilhører de feministiske strategier som spiser seg inn i rettspleien, med overhengende fare for tilrettelegging av justismord og legaliserte overgep. Det er selvsagt menn og fedres potensielle overgrep mot barn som skal forebygges. Men hvor grundig er denne overgrepsrisikoen utredet? Lovendringen bygger på rapporten til en interdepartemental arbeidsgruppe (avgitt 16.02.04) som fikk i oppdrag å vurdere ”hvorvidt det er behov for en klargjøring av hvilke beviskrav som skal legges til grunn i barnefordelingssaker der det fremkommer påstander om overgrep”.

I mandatet legges det klar føring på en forståelse av at ”samværsretten står for sterkt rettslig og politisk”. Som om påstanden var beleggbar med referanse til etterprøvbare og representative utslag av rettspraksis. Som om polikere og representanter for interesseorganisasjoner jevnlig ytrer seg i media og andre fora for å forsvare samværsretten – relativt og absolutt. Som om man reellt var opptatt av bevis og dokumentasjonskrav i rettslige og politiske barnelovdiskurser. Barnelovens bokstav og praksis er et skrekkeksempel på et nedprioritert område med tanke på samsvar mellom liv og lære; mellom juss og virkelighet; mellom hjemlet rett til kontakt med sitt barn og den reelle muligheten for å følge opp.

Samværsretten er ikke automatisk. Sanksjoner mot samværssabotasje har aldri vært rettslig eller politisk prioritert. Arbeidsgruppen (rapport 16.02.04) bestående av kun jurister evnet selvsagt ikke å klargjøre beviskravene i forhold til metodisk identifiserbar sannsynlighets- og risikovurdering. Bakgrunnen for behovet for tydeliggjøringen statsråden viser til er ikke begrunnet på intellektuelt redelig vis. Signalene er tydelige nok. Samværsretten skal svekkes. Bevis- og dokumentasjonskravene ble aldri utredet.

Barnelovsystemet hviler på flere slike feilforutsetninger. Vi har å gjøre med alvorlige systemfeil som ikke avdekkes fordi rettssakene hvor uenigheter mellom foreldrene om bosted, samvær og foreldreansvar anses som tilhørende det private, til forskjell fra påstått omfattende vold og overgrep begått av menn mot kvinner og barn, som selvsagt er betydelige samfunnsanliggender skal vi tro mørketallsmagikerne. I realiteten er bevis- og dikumentasjonskrav tilnærmet totalt fraværende i slike saker hvor kjønnsfordommene kan tillempes den mest slitesterke floskelen av dem alle; hensynet til ”barnets beste”. Dette lovkriteriet er ikke meningsbærende, og undergraver muligheten for mer logisk anpasset balanse mellom regel, unntak og vilkår. ”Barnets beste” skjuler mange rettstragedier i de lukkede rom.

Mot påstandene om systembeskyttet samværssabotasje og om manglende vilje og evne til å se svekkelse av samværsretten, hevdes det at problemet egentlig er fedre som ikke stiller opp. At samværsretten ikke blir fulgt opp er tragisk for de barn som rammes av uteblivelse og svikt. Slike tilfeller eksisterer dessverre, og skal like lite som usaklig samværsnekt underslås i debatten om samværsretten. Ser vi nærmere på Barnelovens konkrete bestemmelser ser vi at samværsretten er tosidig: som barnets rett (Bl § 42) og som en rett for den av foreldrene som ikke bor fast sammen med barnet (Bl § 43). Ingen av disse bestemmelsene er beskyttet av hjemlede og effektive sanksjoner. Å få fedre til å stille opp kan ikke begrunnes juridisk, kun moralsk med appell til det personlige ansvar for egne barn. Men hva med de fedre som gjerne vil ha samvær men som blir forhindret av barnas mødre?

Lovsystemet er slik innrettet at for å kreve samværsrett tvangsfullbyrdet må man ha tvangsgrunnlag, f.eks dom eller kjennelse. En far må derfor gjennom ordinær sivilsak før han kan prøve seg i namsretten. Erfaring herfra viser at når tvangsfullbyrdelsesloven skal anvendes, fins det et kriterium som ofte påberopes av den saboterende forelderen og som retten ikke sjelden legger til grunn: umulighet. Konstateres det at barnet ikke vil eller at situasjonen er fastlåst, har den samværsberettigede far lite å hente utover påplussede saksomkostninger når han har tapt saken fullstendig. Ingen jurister eller politikere har villet gjøre noe med disse absurditetene. Så sterkt står samværsretten rettslig og politisk.

DEILIG: I love big butts, and I can not lie.
DEILIG: I love big butts, and I can not lie. Vis mer

Man trenger ingen omfattende utredning fra juristtunge utvalg for å oppgradere samværsrettens status. Man trenger heller ikke frykte at en mer positiv normering av foreldre og barns gjensidige nytte og glede av kontakt, enten i form av såkalt samvær, eller under vilkår man like gjerne kunne kalle omsorg, vil utvekte de tilfellene hvor det av vettuge grunner bør vises tilbakeholdenhet med utmåling av samværsretten. Den grunnleggende forutsetningen i Barneloven fra den ble utredet for 30 år siden (NOU 1977:35) gjelder fortsatt: avgjørelser skal foretaes etter en konkret helhetsvurdering.

Det mangler seriøs forskning på barnelovområdet. Det mangler differensiert familierettsstatistrikk som f.eks kunne fortelle hvordan rettstilstanden er for samvær. Hvor mange saker ender uten samvær – på papiret og i realiteten; hvor mange samvær fastsettes til 50 % av tiden slik loven faktisk gir anledning til? Hvordan reflekterer utviklingen for rettspraksis tidligere og nåtidige signaler? For ikke å nevne hvilke egentlige motsetninger vi kan avlese av systemets virkemåte.

KVINNEHATER: Du ser jo at er gal.