IMPONERER: Andrea Berntzen viser ekstreme følelser uten å overspille i "Utøya 22. juli"
IMPONERER: Andrea Berntzen viser ekstreme følelser uten å overspille i "Utøya 22. juli"Vis mer

Anmeldelse Film «Utøya 22. juli»

Samvittighetsfull film om tragedien. Men hvorfor er den laget?

«Utøya 22. juli» vekker få nye tanker, men sterke følelser.

FILM: Hvor lenge er egentlig en time og sytten minutter? Hvis du sitter og ser på «Lady og Landstrykeren», som varer så lenge, føles det antagelig som om tiden flyr av sted. Hvis du løper rundt på en knaus i Tyrifjorden og forsøker å gjemme deg for en drapsmann, verker nok hvert minutt. Erik Poppes spillefilm «Utøya 22. juli» setter seg fore å gi publikum følelsen av akkurat hvor lenge massakren på Utøya faktisk varte, ved å følge hendelsene i real time, enda til uten synlige klipp.

Utøya 22. juli

4 1 6

Drama

Regi:

Erik Poppe

Skuespillere:

Andrea Berntzen m.fl.

Premieredato:

9. mars 2018

Aldersgrense:

Ikke satt ennå

Orginaltittel:

Utøya 22. juli

Se alle anmeldelser

I stedet beveger det håndholdte kameraet seg vaktsomt opp og ned og fra side til side, som redde øyne. Det er teknisk godt gjort. Det er i det hele tatt grunn til å berømme Erik Poppe for at han i så liten grad trår feil. Mange har reagert på at prosjektet i det hele tatt er igangsatt, og etter den første visningen under filmfestivalen i Berlin var det både buing og stående applaus. Men filmen som sådan er sober og samvittighetsfull. Kanskje er nettopp dette — de åpenbare bindingene som ligger på en film om en massakre av unge mennesker, såpass kort tid etter at den fant sted — noe av problemet.

Fremmelig AUF-er

Terroristen selv er bare en fjern silhuett, lyden av våpen. I så godt som hele filmen opplever publikum massakren på Utøya gjennom øynene til Kaia (Andrea Berntzen), en fremmelig, oppdiktet ung AUF-er som diskuterer ivrig med de andre på leiren og er streng nesten-mamma for lillesøsteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter at skuddene begynner å gjalle følger vi Kaia både på egenhånd og som en del av forskjellige, tilfeldig oppsamlede grupper av tenåringer som gjemmer seg, flykter, eller diskuterer frenetisk hva i all verden de skal gjøre.

Imponerende skuespillere

Skuespillerne generelt og Berntzen spesielt imponerer. Det er krevende å skulle spille ut så ekstreme følelser som disse situasjonene kaller på, uten å overspille, men de klarer det. Den gjennomgripende ansvarligheten er alltid synlig i Berntzens Kaia, også ettersom fortvilelsen vokser. Skildringen av hvordan hun løper gjennom et slags krigslandskap, forbi klaser av mennesker hun ikke har tid til å stanse ved, føles troverdig. Kanskje er det Poppes erfaring som krigsfotograf som skinner gjennom i disse delene av filmen.

Hvorfor laget?

Samtidig er det vanskelig å la være å stille noen grunnleggende spørsmål om «Utøya 22. juli». Som: Hvorfor er denne filmen egentlig laget? Fordi noen måtte lage den? Og Erik Poppe rakk opp hånden først? De beste filmene om dramatiske historiske hendelser er preget av en sterk vilje, av et problem eller en spenning som filmskaperen bare må pille på. Noe slikt merkes ikke her. Jeg er usikker på akkurat hva de som står bak «Utøya 22. juli» vil, utover å minne publikum på hva ofrene gikk gjennom.

Det lykkes den i så fall med, dette er en film som er svært vond å se på. Filmens kanskje sterkeste scene er Kaias møte med en av øyas yngste gjester, som er paralysert av skrekk. Det gjør sterkt inntrykk å bivåne ungdommenes — barnas — fundamentale tillit til at noen skal passe på dem, beskytte dem, hjelpe dem. En storebror. En offentlig instans som aldri kommer.

Uunngåelig opprivende

Under «Utøya 22. juli» er det umulig ikke å føle. Det er på en måte gitt. Det er snakk om den verste katastrofen på norsk jord i nyere tid, og bare å få det som skjedde gjenfortalt gjennom levende bilder, er opprivende. Men i hvilken grad kommer de som har sett den til å diskutere den, huske på den flere måneder etterpå? Denne anmelder har ikke mange nye tanker om terrorangrepet i 2011 etter å ha sett denne filmen. Den er mer opptatt av å gjengi historien enn å tilføre den noe. Det er ikke nødvendigvis alltid noe kriterium at filmer skal være «viktige»; en rekke gode sjangerfilmer gjør det de skal uten å ha noen tung eller intrikat tematikk i bunn. Men med en film om en fersk tragedie stiller det seg litt annerledes. «Utøya 22. juli» føles som en film som vil være viktig, men ikke helt vet hvordan.

Det betyr ikke at den for mange ikke vil oppleves verd å se. Det er flere måter å se «Utøya 22. juli» på, og det kan være andre trekk som er viktige for en seer enn hva som passer i en filmanmeldelse. Men fra dét ståstedet kjennes både følelsene og forbeholdene.