UKJENT STOFF: Mette-Line Pedersen har funnet fram nytt stoff fra den såkalte Wennesland-samlingen i Kristiansand, en av verdens største samlinger av såkalt beat-kunst fra 1960-tallet. Foto: Fredrik Wandrup/Dagbladet
UKJENT STOFF: Mette-Line Pedersen har funnet fram nytt stoff fra den såkalte Wennesland-samlingen i Kristiansand, en av verdens største samlinger av såkalt beat-kunst fra 1960-tallet. Foto: Fredrik Wandrup/DagbladetVis mer

San Franciscos kunstliv på 1960-tallet var en regnbue full av retninger

Unik beatkunst stilles ut i sommerens Kristiansand.

Meninger

KRISTIANSAND (Dagbladet) Hva er egentlig «beat»? Litteratur, billedkunst eller musikk? Poesi eller romankunst? Svære oljemalerier eller små blyantvignetter? Jazz eller rock? Hvor kom den fra og hvor gikk den hen?

Var den rett og slett en holdning; en fest for fantasien, et opprør mot autoriteter, en gjeng med antiborgerlige idealister som ropte så høyt at de ble hørt over hele USA, men som ikke hadde noe egentlig program?

I Kristiansand Kunsthall henger i hele sommer en unik utstilling. Den er en avløper av den samlingen en av byens store sønner, legen Reidar Wennesland, skjenket Kristiansand Katedralskole og Universitetet i Agder. Wennesland bodde i San Francisco og opparbeidet en fantastisk serie bilder av kunstnere som både var pasienter og venner. I korridorene på skolen og universitetet henger verdenskunst til nytelse for elever og studenter.

Men i tillegg til oljemalerier inneholder samlingen en lang rekke papirarbeider, fra tegninger og skisser til montasjer og plakater, som stort sett har vært stuet bort. Disse er nå hentet fram og restaurert, mange av dem diamanter fra en glemt kiste, skapt av kunstnere som Jay DeFeo, Jess Collins, Arthur Richer, Michael Bowen og Arthur Monroe.

Studerer man de mange bildene, noen av dem knøttsmå, minner denne samlingen om at kunstnerne som går under fellesbetegnelsen «beat», er mer forskjellige enn like.

Mette-Line Pedersen, som har hentet fram disse klenodiene og stilt dem sammen, har besøkt San Francisco og møtt den siste overlevende beatmaleren, Arthur Monroe. Intervjuet vises på utstillingen. Vittig nok spør Monroe, litt irritert: «Hvorfor kaller du det beat-kunst?»

Det kan man lure på. Hvor milevid er ikke den litterære avstanden mellom Allen Ginsberg, Jack Kerouac og William Burroughs? Charlie Parker og Frank Zappa? Eller kunstnerne på denne utstillingen? Wennesland-samlingen rommer også plakater som knytter forbindelse mellom 1950- og 1960-tallet, mellom beatniks og hippier, mellom North Beach og Golden Gate Park. Kanskje er det her det ligger.

«Ved å unngå samfunnet blir du skilt fra samfunnet og det å være atskilt fra samfunnet er å være BEAT,» lyder et sitat fra poeten Gregory Corso, malt på veggen i Kunsthallen. Frihet, med andre ord. Verre er det ikke.