I HARDT VÆR: Vebjørn Sand har brukt et fotografi av Henri Cartier-Bresson uten å opplyse om det. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix.
I HARDT VÆR: Vebjørn Sand har brukt et fotografi av Henri Cartier-Bresson uten å opplyse om det. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix.Vis mer

Signaler Vebjørn Sand

Sand har nok retten på sin side, men fremstår som kunnskapsløs

En kunstner kan låne fra kunsthistorien. Men kan det stemme at Vebjørn Sand ikke klarte å finne ut hvem som tok det berømte fotografiet?

Kommentar

Det er en bølge som med jevne mellomrom slår innover norsk kulturdebatt: Vebjørn Sands metoder og kontroversene rundt dem. Denne gang skyldes brenningen at kunsteren har havnet i klammeri med rettighetshaverne etter den berømte franske fotografen Henri Cartier-Bresson. Sand har brukt et Cartier-Bresson-fotografi som motiv for et maleri i serien «Guernica, et vendepunkt», som tar for seg utslettelsen av byen Guernica under den spanske borgerkrigen. Advokat Hans Marius Graasvold påpekte i Klassekampen at også fotografier som er tydelig komponert og formet av fotografen har opphavsrettslig vern, og at de som sitter på rettighetene, dermed må spørres om tillatelse før fotografiet opptrer i et nytt verk.

Sand, på sin side, har sagt at han ikke klarte å finne navnet på fotografen bak bildet han hadde lyst til å bruke, men at han ellers følger «tradisjonen innenfor appropriasjon» og oppgir navnet på kilder — og at han fra nå av kommer til å oppgi navnet til Cartier-Bresson som forelegg for maleriet.

Her er det imidlertid verd å påpeke at «tradisjonen innefor appropriasjon» slett ikke alltid befatter seg så mye med opphavsperson — det er leken med det som allerede finnes, ikke de som står bak disse verkene, som er poenget.

Foregangspersonene innenfor denne måten å arbeide på tilhører dessuten en helt annen skole enn Sand. Ofte vil det ha vært snakk om kunstere der det uoriginale er selve poenget; som setter spørsmålstegn ved om noe egentlig kan være originalt eller opprinnelig, som i en trengsel av visuelle uttrykk velger å sette sammen noe som allerede finnes snarere enn fylle på med enda mer og leke med det serielle og masseproduserte. Poenget er tankerekken bak kunstverket snarere enn kunstverket som sådan. Dermed kan Sand, som famøst kritiserte moderne kunstnere for «ikke å kunne tegne en hånd», ta et godt timet skritt over i motstandernes leir og påberope seg den samme frihet som de påberopte seg.

Det er han ellers i sin fulle rett til å gjøre. Kunst trenger ikke å være ideologisk ren, og de fleste rettslige tvister ender opp i kunsterens og den kunstneriske frihetens favør. Det debatten synes å ha lagt for dagen, er en lite gjennomtenkt tilnærming fra Sands side. Det gjelder ikke minst påstanden om at han ikke lyktes i å finne ut hvem som sto bak et av fotografihistoriens berømte bilder. Det er vanskelig å se for seg at han kan ha prøvd spesielt hardt.

Sand har sagt at han ville vende oppmerksomheten mot selve den rystende hendelsen, som Picassos berømte maleri ifølge kunsternen har overskygget. I dette arbeidet velger han selv å bruke et fotografi fra Madrid — som altså ikke er forbundet med Guernica, men som vil vekke en umiddelbar gjenkjennelse i publikum. Han sier han vil komme nærmere, men plasserer seg, og sitt publikum, på stemningsfull avstand til hendelsen. Sand er nok innenfor juridisk, men gjør noe annet enn det han sier at han gjør, på mer enn én måte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook