Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sandemose og mytene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Hadde ikke Aksel Sandemose flyttet til Norge, tror jeg han bare hadde blitt et kort kapittel i litteraturhistorien. Møtet med det norske intellektuelle miljøet ble avgjørende for hans videre litterære utvikling.»

  • Ordene tilhører danske Johannes Væth, som har redigert mammutverket «Sandemose og offentligheden» - to bind på godt og vel 1000 sider til sammen, med intervjuer, anmeldelser og artikler fra hele Sandemoses aktive liv som forfatter og offentlig figur. Denne kritiske bibliografien utgis her hjemme av Aschehoug Forlag, som ledd i markeringen av at det seinere i måneden er 100 år siden forfatterens fødsel.
  • Johannes Væth var selv en personlig venn av Sandemose, og bokutgivelsen kroner et langt liv som glødende Sandemose-interessert. Væth sier seg enig i at forfatteren allerede på et tidlig tidspunkt startet med sin selvmytologisering og tåkeleggingen av sine biografiske spor. Særlig tydelig blir dette etter Sandemoses ankomst til Norge. Mystikk og myter står sentralt i de fleste av hans selvbiografiske ytringer.
  • Ankomsten til Norge - som fant sted i 1930 og ikke i 1929, slik forfatteren selv ville ha det til - markerte den 31 år gamle Sandemoses første møte med den vitenskapelige psykoanalysen. 1930-årene var epoken da hele det norske, kulturradikale miljøet gikk i analyse. Aksel Sandemose ble sterkt påvirket av sine nære omgangsvenner, særlig ekteparet Sigurd og Nic Hoel. Selv gikk han imidlertid ikke i analyse, men leste i stedet en masse faglitteratur og gjorde seg på den måten opp sterke meninger om den nye vitenskapen.
  • Merker etter denne nyorienteringen kan man også finne i bøkene hans, påpeker Væth. Sandemoses «norske» romaner bærer preg av skikkelser som går stadig mer inn i seg selv, i leting etter psykologiske arr og sår. Sporene etter Jante.
  • Slik ble Sandemose en norsk forfatter. Men den lille distansen til det norske var der hele tida, som i et intervju med Politiken i 1961: «Ja, Norge er et dejligt land, selv om det ikke rigtigt er groet sammen i roden endnu, se bl.a. på sprogstriden. Og så har der været alt for få jøder i Norge (...) Men nordmænd er et ungt folk, og havde landet haft et halvt hundrede millioner indbyggere kunne det være blevet farligt for menneskeheden.»