Sandras døgnflue

Sandra var bedre på Idol enn på plate.

CD: Det er et tveegget karrieresverd å være med på Idol. Deltakerne får riktignok mye oppmerksomhet der og da, men med en gang interessen har lagt seg er karrieren like dau som frossen fisk.

Hvis du skal lykkes etter at folk har slått av TV 2, må du derfor tilby et produkt som skiller deg fra resten av Idol-gjengen. Sandra Lyng Haugen (18) er kanskje den som mest av alle har funnet sin egen popnisje - ved å synge på norsk. Ja, faktisk er «Døgnvill» et smårevolusjonerende forsøk på å gjenetablere norsk som et troverdig kommerspopspråk. Danceartistene Dina og Tine har riktignok forsøkt seg, men Sandra klarer det uten å ty til (så altfor mange) nødrim.

Flat stemme

Hovedproblemet til Sandra er nemlig ikke at hun til tider høres ut som en Grand Prix-deltaker, det er det at stemmen hennes er like flat som tv-skjermen min. Det hjelper heller ikke at låtene er bleikvasne etterlikninger av tidligere R&B-hits. Sammen med poprapperne Whimsical og Kleen Cut låner hun et refreng fra musikalen «Annie», og forsøker å dra en Jay-Z. Dessverre høres de mest ut som tensing-tenåringer på skoleavslutning. «Alt jeg vil ha» minner mistenkelig om Christina Milians «Dipp It Low» og trommebreaken på «Kan du føle det» er akkurat som på Truth Hurts\' «Addicted». For ikke å snakke om at åpningspartiet på «Skilles» er klin lik Justin Timberlakes «Cry Me A River». Tsk, tsk tsk.

Klisjeer

«Døgnvill» er som sukkerspinn. Ved første øyekast ser det kanskje søtt og godt ut, men man blir raskt klar over at det bare er noe innholdsløst og oversukret søl. Sandras spinkle stemme har heller ikke slagkraft nok til å løfte albumet, og etter hvert blir den bare irriterende. Men, for å sitere en kjent norsk produsent: «Alle kan få en hit», og det ser ut til at Sandra er i ferd med å få flere.