Sandtrollet

En platt fortelling om barnslig fantasi.

FILM: Hvorfor man setter opp «Sandtrollet» nå, nesten ett år etter den opprinnelige premieren i Storbritannia, er for meg et mysterium. Denne fortynnede blandingen av «{rsquo}Narnia{rsquo} møter {lsquo}Harry Potter{rsquo}», burde nemlig aller helst vært forbigått i stillhet. Ikke det at historien i seg selv er å forakte. Den er nemlig signert den britiske barnebokforfatteren Edith Nesbith, og hadde fortjent en meget bedre skjebne enn å falle i regissør John Stephensons hender. Hans forrige film var den lite heldige filmatiseringen av George Orwells «Animal Farm». Og også der virket det som om Stephenson ikke hadde lest boka historien var basert på. Vel, nok om det.

Det er første verdenskrig. Far drar i krigen, og hans fem barn blir plassert hos sin mildt sagt eksentriske onkel. I onkelens bolig finner barna en hemmelig dør som leder til en magisk sandstrand, hvor de treffer Sandtrollet. Trollet er ånden i flaska, og oppfyller barnas ønsker. Det fører selvfølgelig til griskhet og en hel haug med problemer - og der igjen mengder med påklistret moral. Jo, historien høres ikke så aller verst ut, men les for all del boka. Filmens pappaktige skuespillerprestasjoner, og lite engasjerende driv, gjør «Sandtrollet» særs lite magisk. Ironisk i grunnen, med tanke på at filmens budskap er: Jo eldre man blir, dess mindre magisk blir verden. Stephenson er nok et år eller to for gammel.