STØTTER OFRENE: President Barack Obama omfavner Donna Vanzant  etter Sandys ødeleggelser. Foto: Pablo Martinez Monsivais / AP / NTB Scanpix
STØTTER OFRENE: President Barack Obama omfavner Donna Vanzant etter Sandys ødeleggelser. Foto: Pablo Martinez Monsivais / AP / NTB ScanpixVis mer

Sandys betydning

Jeg tror ikke denne katastrofen vil påvirke valget. Til det er ikke saken stor nok og lokale myndigheter er bedre organisert.

I motsetning til New York kom Washington-området heldig fra Sandy. Noe strømstans, men på langt nær de problemene som man fryktet. Tydeligvis hadde også EL-selskapene lært sin lekse, og hadde god beredskap. En enorm styrke av vedlikeholdsfolk var innkalt fra en rekke delstater, men trengte aldri å anvendes for fullt. I et land med så mye vær som USA er det som tidligere nevnt høyt besynderlig at man fortsatt har så store deler av sitt strømnett lagt til luftlinjer. Det må gå med enorme ressurser for å vedlikeholde og reparere dette systemet. Et samfunn som er ytterst moderne på de fleste områder er merkverdig på etterskudd når det gjelder strømsystem.

På 1950-tallet tok president Eisenhower initiativet til det Interstate Highways systemet som i dag utgjør et fantastisk fint veinett som binder alle deler av landet sammen. Jeg mener at det er på høy tid at man setter i gang et tilsvarende prosjekt for å få modernisert landets strømnettverk. Man kan ikke i lengden leve med dette foreldede opplegget og den sårbarhet det representerer. Noe sånt koster penger og mange vil hevde at dette beviser behovet for større offentlig ansvar. Det bringer meg over til valget som nå bare er fem dager unna.

Det er skrevet mye om hvordan Sandy kan påvirke valget gjennom å gi Obama en utmerket mulighet til å vise lederegenskaper og være president. Jeg tror ikke denne katastrofen vil påvirke valget. Til det er ikke saken stor nok, og dessuten har den rammet en del av USA der lokale myndigheter er langt bedre forberedt og organisert enn tilfellet var i Louisiana i 2005. Dessuten dreier det seg om solide demokratiske delstater som stemmer Obama uansett. I tillegg har ikke Obama noe stort talent for å håndtere mennesker som er rammet av vanskeligheter. Han er ingen Bill Clinton for å si det slik. I dag, torsdag er valgkampen i gang igjen for fullt også for presidenten, og da er dette snart glemt av velgerne i vippestatene.

Valgkampens siste dager blir dominert av økonomi, et tema der Romney har gjenerobret hegemoniet. Men fortsatt sliter Romney med å bryte gjennom hos en god del middelklassegrupper som han trenger for å vinne valget. Hvis Obama holder på disse gruppene slik en del meningsmålinger antyder vil han trolig vinne gjenvalg. Særlig ser det ut til at Ohio er en vanskelig stat å vinne for Romney. Men i følge målingene er det så jevnt i så mange stater at alt kan skje. Det kryr også av målinger som til dels viser motstridene trender, og ikke minst er det et sprik mellom nasjonale målinger og delstatsmålinger.

I likhet med et mediebilde som er gjennompolitisert, nesten uten troverdige upartiske observatører, sitter jeg også med en sterk mistanke om at målingene er basert på politiserte forutsetninger som gjør at man kommer ut med vitenskapelig belegg for akkurat det resultat man ønsker seg. Og så kan man i sin tur bruke målingene for å påvirke velgerne. Amerikanske presidentvalg har med andre utviklet seg til noe som etter min mening er et «spin-sirkus» som nå faktisk begynner å bli en trussel mot demokratiet. Ikke minst bør de akademiske miljøene nå gå i seg selv og kritisk analysere hvordan de medvirker til dette sirkuset og til oppnåelsen av bestemte politiske resultater, dette stikk i strid med det som burde være deres primære oppgave, nemlig å anlegge en hensynløst analytisk tilnærming der de ikke ofrer en tanke på de politiske effektene av de konklusjonene de trekker.

Som sagt er det ut fra debatten og meningsmålingene ikke mulig å si hvem som vinner dette valget. Men i morgen kommer de siste arbeidsmarkedstallene før valget. Ny nedgang i ledigheten kan være det som svinger valget i favør Obama, men status quo eller oppgang kan være det som fører til Romneys endelige gjennombrudd og valgseier. Presidentens «approval rating»  ligger rundt 49 prosent, det samme som Bush hadde i 2004. Dette er risikabelt territorium siden tallet veldig ofte er omtrent lik den stemmeprosenten som en president på gjenvalg får i selve valget.

Obama kan klare gjenvalg på dette nivået, men det skal ikke mye nedgang til før han taper. Hvis det blir så jevnt som de fleste synes å mene kan kampanjenes organisasjoner bli avgjørende. Også her er det ulike vurderinger om hvem som stiller sterkest. De fleste målingene er noenlunde enige om at de uavhengige velgerne tipper i retning Romney, og at GOP har et større engasjement hos sine velgere enn demokratene. Men kanskje har Obama en bakkeorganisasjon som jevner ut dette. Som man ser er det svært stor usikkerhet. Ja, jeg kan ikke huske noe lignende, selv ved 2000-valget fortonte resultatet seg enklere å predikere.

Kandidatenes reiseplaner mot slutten av valgkampen understreker usikkerheten. Romney brukte onsdagen i Florida, et tegn på at han fortsatt ikke føler seg sikker her. Det burde han egentlig være nå om han skal vinne. Obama skal i dag til bl.a. Wisconsin, Colorado og Nevada. I et par av disse burde også Obama vært sikker nå, men alle statene kan tippe begge veier. Og på toppene av alt viser målingene nå at det er såpass jevnt både Pennsylvania og Michigan at det er innenfor byråenes feilmarginer. Så det dreier seg ikke bare om Ohio, selv om denne staten trolig er nøkkelen til seier for begge.

En seriøs analyse tilsier derfor at det fem dager før valget fortsatt ikke er mulig å si med noe i nærheten av sikkerhet hvem som vinner dette valget. Dette til tross for at tallekspertene og kvantitative metodefolk for lengst har gitt valget til Obama. Men valg dreier seg om folk, og folk er i følge mine gamle lærebøker i statsvitenskap ikke matematisk rasjonelle vesener. Ikke minst valg har i høyeste grad å gjøre med følelser og verdier, og de kan ikke kvantifiseres.

Følg oss på Twitter