Sanering eller omsorg

Åndssvakhet - oligofreni - ble lenge benyttet som samlebegrep for tilstander hvis felles grunntrekk er mangelfull utvikling av forstandsevne eller intelligens.

Idag bruker vi betegnelsen psykisk utviklingshemmede. «Oligofreni» innebar at tilstanden også ble forventet å ville kreve særlige beskyttelses- og omsorgstiltak. Klassifiseringen skjedde på bakgrunn av resultater av prøver på intellektuell kapasitet - såkalte intelligensprøver. Det «normale» scoringsresultat på slike var gjerne satt til 100; personer som scoret 75 eller lavere, ble definert som debile, imbesille eller idioter, alt etter hvor lavt ned på skalaen de havnet.

Det oppstod etterhvert adskillig kritikk mot altfor skjematisk bruk av slike evneprøver. I begynnelsen av 1960-årene ble det endelig slått fast at det egentlig ikke fantes noe pålitelig absolutt mål for «åndssvakhet». For en fullstendigere karakteristikk var det også nødvendig med bedømmelse av personlighet og følelsesliv i videste sosiale sammenheng, og man så etterhvert på samlebegrepet mer som et administrativt enn et vitenskapelig begrep.

Helt frem til frigjøringen i 1945 var omsorgen for lettere åndssvake et pedagogisk ansvar som lå under Kirke- og undervisningsdepartementet. En privat pleiestiftelse - Emma Hjorths hjem - var blitt åpnet i 1915, og en tilsvarende institusjon i Trøndelag på Klæbu ble åpnet i 1917. Disse var inntil høsten 1945 private stiftelser, da ansvaret for åndssvakevernet ble delt mellom Kirke- og undervisningsdepartementet og Staten ved Sosialdepartementet, som overtok godkjenningsrett og økonomisk ansvar for de private institusjoner, bekreftet ved ny lov av 28. oktober 1949. Helsemyndighetene stod nå foran formidable oppgaver med å bygge opp en medisinsk åndssvakeomsorg. Åndssvakevernet var det mest ettersatte av alle sosiale problemområder på den tid, og i den gryende velferdsstat stod det nederst på listen. En tidsmessig åndssvakeomsorg var bare i sin begynnelse.

Initiativ ble tatt, innsamlinger foretatt og nye idéretninger i det sosiale arbeide brøt frem: Habilitering og attføring var ikke bare aktuelt for fysisk handikappede, men i høy grad like aktuelt også for de psykisk tilbakestående. Det ble etterhvert klart at også mange av disse hadde behov for opplæring, arbeidstrening, sosialisering og ordnede boforhold. Drivkraften i dette arbeidet var overlege Ole B. Munch, som også var overlege ved Emma Hjorths hjem, og nå var underlagt helsedirektøren. Munch var sterkt engasjert i sitt arbeid og viet sitt liv til denne saken. Han ble varmt støttet av Karl Evang, som med sitt sosiale engasjement og sin evne til sosialmedisinsk helhetssyn la stor vekt på å bedre levekår og livskvalitet for de aller svakeste.

I 1952 ble det fremlagt en landsplan for oppbygging av åndssvakevernet. Landet ble delt i 8 områder som hvert skulle ha nødvendige anstalter og hjem. Landsplanen regnet med et samlet plassbehov på 5200 senger eller 1,6 promille av befolkningen. Ca. 11000 personer skulle skaffes betryggende omsorg.

Et sentralregister/arkiv for nyoppdagede tilfeller av åndssvakhet var påbegynt, trolig i 1949, ved Emma Hjorths hjem. Det var opprettet for å få en oversikt over behov og omfang av problemet med sikte på å yte hurtig og korrekt bistand. Både leger, barnevern, sosialkontorer m.fl. ble oppfordret til å melde nye tilfeller. Også lokale registre ble opprettet i samsvar med landsplanen.

Overlege Munch ønsket seg nok et utvidet register. I 1962 skriver han i festskriftet til Karl Evang om ett av de fire punkter om tiltak han finner nødvendig, følgende: «Fra helseadministrativt synspunkt må tiden være inne til å få en lov om meldeplikt for alle som bærer tegn på eller kan formodes å hemmes i sin utvikling. Det må være riktig at denne primære melding som må pålegges leger og annet helsepersonell, barnevern og sosiale instanser, ikke virker diskriminerende. Den må derfor være omfattende og ta med legemlige tilstander (vanføre) og sansedefekter. Et sentralkartotek med de oppgaver å fordele meldingene til de rette helseinstitusjoner vil hindre overlapping eller at noen faller mellom to stoler.» Det hadde altså ikke vært noen melde plikt til Sentralregisteret, og det ble det såvidt jeg husker ikke senere heller. Registeret hadde aldri vært hemmelig, det var omtalt i lærebøker og rundskriv, men det var sekretessbelagt liksom journalarkivene.

At registeret ble opprettet for å ha en kilde til fortsatt tvangssterilisering av åndssvake, anser jeg for en fullstendig urimelig teori, og forveksling kan her ha skjedd med Quislinglovens forskrifter som ble opphevet i 1945. Hva var så bakgrunnen for den omtalte steriliseringsloven?

Herbert Spencers teori om at samfunnet i likhet med biologiske arter utvikler seg etter prinsippet om naturlig utvelgelse («de sterkeste overlever») - sosialdarwinismen - ble et teoretisk alibi for arvelighet ved psykisk sykdom. Det gjaldt spesielt såkalt negativ eugenikk - forsøk på å hindre utbredelse av negative arveanlegg. Lover om utvidet adgang til sterilisering og kastrering ble også vedtatt i en rekke land i begynnelsen av 1930-årene.

Synet på rasepolitikk og raseteorier i Norge var særlig preget av en norsk farmasøyt og arvebiolog, Jon Alfred Mjøen (1860- 1939). Mjøens teorier, såvel som andre mer nyanserte oppfatninger om rase- og arvehygiene, har utvilsomt hatt betydning for den alminnelige holdning til rase- og arvelighetsspørsmål i Norge i 1930-årene og for at Stortinget i 1934 under Mowinckels tredje regjering vedtok lov om sterilisering av åndssvake og sinnslidende - en lov som var gyldig helt til 1977. Loven ble praktisert i begrenset utstrekning i mellomkrigsårene inntil den langt mer radikale lov nr. 1 til vern om folkeætten ble iverksatt av Quisling-regjeringen våren 1943 med varighet til frigjøringen. I disse okkupasjonsårene ble det påbudt meldeplikt for arvelige sykdommer og defekttilstander, og indikasjonene for inngrep ble utvidet til et større antall tilstander. Lov og forskrifter ble selvsagt opphevet ved frigjøringen, og da ble loven av 1934 gyldig igjen. Ny steriliseringslov ble vedtatt i 1978.

I årene 1945- 59 øket antall steriliseringer til ialt 4787 inngrep på kvinner - i årene 1964- 69 øket tallet til ca. 1000 pr. år, for å nå nye høyder i begynnelsen av 1970-årene med fordobling av dette antallet. De fleste steriliseringene var frivillige på sosiale indikasjoner, og ble i disse år nærmest sett på som et ledd i familieplanleggingen. Iflg. loven kunne også sinnslidende og sterkt åndssvake steriliseres når det ikke lenger var håp om helbredelse, og det var åpenbart at de ikke kunne ta vare på seg selv. Prosedyrene for slik tvangssterilisering var svært omfattende.

Selv om daværende lov også åpnet adgang til sterilisering på medisinske arvelighetsindikasjoner, ble dette trolig bare praktisert i meget begrenset utstrekning. Også den nye lov av 1978 åpner forøvrig slik adgang.

At arvelighetsaspekter likevel ikke var fremmede de første år etter frigjøringen, kommer frem i artikler og kommentarer av våre fremste psykiatere. I en artikkel i Lægeforeningens tidsskrift i 1945 mener f.eks. professor Langfeldt at det var nødvendig å radikalisere og supplere loven fra 1934 etter frigjøringen. Han mener imidlertid i 1952 at den individuelle sterilisering av sosiale eller medisinske årsaker var viktigst. Ny forskning, utvidede kunnskaper i psykologi og medisin førte til at de foreldede arvelighetsteorier hurtig måtte revideres i den nære etterkrigstid, og et nytt syn på sammenheng mellom sinnslidelser og samfunnsforhold trengte igjennom, ikke minst stimulert av psykoanalysens menneskesyn. Idag er etiske prinsippdiskusjoner om «arvesykt avkom» forskjøvet til teknologisk fosterdiagnostikk, og de praktiske inngrep flyttet fra operasjonsbordet til laboratoriet. Det er fristende idag i samfunnskritisk journalistikk å betegne holdninger og handlinger i medisin og psykologi for 50- 60 år siden som overgrep og mishandling. Det blir glemt at slike tiltak ble utført etter beste skjønn med basis i da anerkjente teorier og til beste for pasienten ut fra det en dengang mente var riktig. Avdøde ansvarlige kan heller ikke lenger stå frem og forsvare sine handlinger.

Også i våre dager må teorier omprøves og «sannheter» revideres. Det kan av og til være nyttig å betrakte dem i lys av vår egen tids historie.